På tur i Bynesmarka

Jeg blir nok aldri ferdig med vannene i marka. Til det betyr de for mye for meg. Arbeidet med Bymarka-boka har nok også bidratt til at jeg er blitt sterkt knyttet til dem. Vannene er turmål, men heldigvis fins det masse annet fint i Bymarka som kan fungere som turmål. Hytter og gapahuker kan også være artig å finne fram til. Mange av hyttene er åpne, slik at en kan gå inn. Og de fleste gaphukene er tilgjengelig for markafolk.

5. september gikk jeg fra Skistua ned til der Gamle Bynesvei tar av til Kongensåsvatnet. Underveis var jeg innom 14 hytter som lå gjemt utenom stiene. Lørdag 18. september startet jeg på Sandøra, like overfor Onsøyen. Målet var å undersøke terrenget sør for Ramnåsvatnet. På appen UT og kartet til Trondheim kommune hadde jeg lagt merke til at det var flere byggverk i området her, uten at det kommer opp hva det er. Det kan være en gapahuk, en bro over en bekk, et jakttårn, en strømstolpe eller ei hytte. For meg fremstår Ramnåsvatnet som et lite besøkt område. Og skogbeltet i bratta som går herfra sørvest mot turstien opp til Bosbergheia, er nok blant de minst besøkte i Bymarka - i hvert fall om en kommer fra bysiden. En kan egentlig si det samme om skogbeltet videre, helt til en kommer til turstiene fra Perstu opp til Rognstjønna.

Området nedenfor Bosbergheia er nok ikke blant de mest brukte blant markafolk.

Alt lå til rette for en spennende markatur i ukjent terreng. Været var også veldig bra, med sol og temperatur rundt 15 grader. Starten var imidlertid ikke den beste. Jeg visste at elgjakta startet den 25. september, og ønsket å ta denne turen i typisk jaktterreng før jegerne tok over. Da jeg gikk ut av bilen hørte jeg mye skyting, fra retning Damvatnet. Det var ikke dit jeg skulle, men likevel. Det kan ha vært jakt på rådyr eller rype, som har jaktstart 10. september. Heldigvis hørte jeg ikke noe mer skyting etter det.

Når en starter på Sandøra trenger en ikke å følge grusveien innover marka, men i stedet ta stien opp til høyre.

Når en ønsker å gå opp til Ramnåsvatnet fra Sandøra har en to muligheter. Enten kan man følge Elsetåsveien (Gamle Bynesvei) og så ta til høyre like etter Krokåtåbrua. Traktorveien herfra bort til vannet er fin. Alternativt kan en gå en bratt sti opp til høyre (Kvernhusdalen), rett etter parkeringen, og ende opp sør for vannet. Det valgte jeg. Stien opp var like tung som sist jeg gikk den, men den er fin å gå om en ønsker å spare tid. Oppe på flata tok jeg til venstre, retning Ramnåsvatnet. Her skal det ifølge kartet være "noe". Etter å ha trasket rundt i hele området måtte jeg konstatere at kartet (og jeg) hadde blitt lurt av en stor stein som lå akkurat der byggverket skulle vært. 

Det som på kartet så ut som et byggverk viste seg å være en stor stein.

Etter det satte jeg kurs rett sørover, langs en fin sti. Samtidig fulgte jeg med på telefonen, da det ifølge kartet skulle være et byggverk nede i lia på høyre side. Og riktig - der nede mellom trærne kunne jeg skimte ei hytte. Jeg gikk ned gjennom det tette krattet til jeg stod der med hytta foran meg. Det var en pen hytte, bygd i tømmer. Skogen er iferd med å gro igjen rundt veggene, og tømmeret så tørt ut. Over døra stod det at hytta var bygd i 1972. Men slik tilstanden var nå så det ut som den var bygd 100 år tidligere. Ifølge informasjon jeg har funnet i ettertid heter hytta "Kåken" og er et samarbeid mellom familiene Onsøyen og Strand (Elset), som begge er grunneiere her.

Kåken er en særegen hytte som ligger gjemt i skogen.

Fornøyd med å ha funnet denne "skjulte" hytta fortsatte jeg min ferd vestover, for å finne ut hva som skjulte seg bak firkanten (på kartet) på Gjætaråsen. Traktorveiene i dette området er svært bra, noe som gjør det lett å bevege seg raskt fra et sted til et annet. På Gjætaråsen var det en mer velholdt hytte, som også var større. Jeg fornemmet at den var i privat bruk, og nærmet meg derfor forsiktig. Jeg var her lenge nok til å se at hytta hadde flott utsikt utover Rye og fjorden. I ettertid har jeg hørt med de som eier hytta at den er privat, og at den gjerne brukes når det er skogsarbeid i området.

 Den private hytta på Gjætaråsen

Etter å ha vært her gikk jeg tilbake til Hafellmyra der jeg kom fra, og fortsatte opp Steindalen. Gjemt til høyre for traktorstien fant jeg fram til den lille hytta Eldseth/Elset? Døra var lukket med en hasp så det var enkelt å komme seg inn. I hytta var det to benker, et bord og en ovn. Og en hyttebok som en kunne skrive en hilsen i. På en regnfull dag, eller om man har kommet hit på ski fra Elgsethytta lenger opp, kan det være godt å finne ly her. 

I 2020 var det noen som forlot hytta uten å lukke døra etter seg. På den tiden hadde hytteeier Strand geiter gående i området, og de benyttet sjansen til å ha "full fest" inne hytta. Det så ut som noen hadde drevet hærverk og slengt ting veggimellom, både innvendig og på utsiden av hytta. I tillegg til at de hadde tygget i stykker madrassene. Da jeg kom på besøk var det ryddig her og det var ingen geiter å se. Det er Strand som også har geitene som beiter ved Frøset, Stor-Leirsjøen.

Eldseth/Elset så sliten ut på utsiden men var koselig innvendig.

Jeg hadde lagt merke til at det var noe på toppen av Høgåsen, men var usikker på om jeg ville ha krefter til å fortsette enda lenger sørøver. I tilleg er Høgåsen en markant topp, så her ville det bli bratte oppoverbakker å gå. På UT sitt kart var det markert sti opp til toppen, noe som viste seg å stemme. Det gikk en fin traktorvei i bue rundt berget opp til toppen, noe som gjorde turen overkommelig. Ved hjelp av kartet var det lett å finne det som viste seg å være en liten hytte, med flott utsikt utover Byneslandet og fjorden. 

Via kontakter fikk jeg høre at det lå en nøkkel "gjemt" som en kunne åpne den låste døra med. Innvendig var det veldig koselig med flott panel på på vegger og i tak. Det var også rent og pent, noe som tyder på at det er folk innom og holder orden. Også her var det en hyttebok der en kunne lese gamle hilsninger og skrive en ny. At det lå en hyttebok her tok jeg som et tegn på at det var greit at det kom "framandfolk" innom.

Hytta på Høgåsen var forseggjort innvendig og høydepunktet på en flott markatur.

Når en er på tur i marka og kommer over en hytte, og deretter finner nøkkelen under mønet, er det vanskelig å vite om det er greit at en går inn. Kanskje er hytta kun beregnet for eieren, hans familie og naboer? På Eldseth er det greit at en går inn, og jeg har fått inntrykk av at det samme gjelder for Høgåsen. På begge steder, og andre hytter i marka gjelder den gode regelen om at en skal forlate hytta i samme stand som den var da du kom inn. Og fyrer du opp i ovnen, så bruk egen ved. Og gjerne skriv en hilsen i hytteboka. Da er nok sjansen større for at hytta også i framtiden vil være åpen for markafolk.

Etter Høgåsen gikk jeg tilbake til Ramnåsvatnet. Men i stedet for å gå ned Kvernhusdalen passerte jeg forbi Ramnåsvatnet, så jeg fikk et gjensyn med ett av favorittvannene mine i Bymarka. Og fordi jeg hadde lagt merke til nok en firkant på kartet, like nord for vannet. Det viste seg å være ei lita hytta som ikke var tilgjengelig for publikum. Men artig var det å finne den likevel. 

Turen ble avsluttet ned Elsetåsveien (Gamle Bynesvei). Jeg hadde da vært ute i 5 timer, noe som er nok på en markatur. Da jeg kom fram til bilen var jeg fornøyd, da jeg hadde oppnådd målene for turen og hatt mange fine naturopplevelser.

Jeg legger ved kart så en kan se hvor jeg gikk denne dagen. Gjætaråsen kan en kanskje styre unna ettersom den er privat. Og kanskje bør en vente til neste år med å ta turen, da dette er typisk jaktterreng, og det er flere lag på Byneset som jakter elg her fra 25. september fram mot jul.

     Jon Arne Madsø