|
50
topper - Finale
21.08.22 Etter å ha
gjort unna topp 44 til 48, torsdag 18. august, var jeg ivrig etter å
besøke topp 49 og 50 så snart som mulig. Og lørdag, to dager senere, passet det
bra å fullføre "50 topper". Litt tilfeldig var det Litlheia og
Rundheia som ble igjen tilslutt. Begge toppene hadde jeg vært i nærheten
av på mine tidligere turer, uten at det passet å ta de da. Litlheia og
Rundheia ligger et lite stykke fra hverandre, men ikke lenger unna enn at man
kan gå innom begge to på samme tur.
Turen startet på
Henriksåsen i 11-tiden, på en dag der det var meldt brukbart vær.
Merkelig nok var det nesten ikke biler på parkeringsplassen. Turen gikk
langs nordsiden av Vintervatnet, og deretter bortover Storheiastien. Vi kunne gått opp på Rundheia når vi likevel kun var 100 meter fra
toppunktet, men jeg ønsket å avslutte med Rundheia, og la den bli topp
nr. 50. Rundheia betyr litt ekstra for meg, så da ble Litlheia første mål
for turen. Underveis stoppet vi på Kvistingen rast, slik at jeg fikk vist
fram den flotte gapahuken.
Kvistingen rast
Når man går
Storheiastien med Litlheia som mål, må man opp i Storheiaberget et
lite stykke før man tar av til venstre, retning øst. Stien herfra er
både gjørmete, kronglete og litt bratt. Men tilslutt kom vi ned på
myra sør for Kvistingen. Herfra var det greit terreng å gå i opp mot
toppen av Litlheia. Rett nord for toppunktet er det flott utsikt mot
Kvistingen, Skjellbreia, marka og utover byen.
På veien opp mot
toppen av Litlheia har man flott utsikt mot bl.a. Skjellbreia
På toppunktet kunne man
hatt fin utsikt både mot bysiden av marka og nedover mot Byneset, men
pga. tett skog ser man ingenting. Navnet Litlheia antyder at det tidligere
var snauhogd her, og jeg kunne ønsket at det fortsatt var slikt - både
her og på topper ellers i marka.
Litlheia kunne hatt
flott utsikt, men er i stedet dekket av tett skog
I stedet for å gå
tilbake på Storheiastien valgte vi å gå over demningen på Kvistingen
og følge myrene på østsiden av vannet. På demningen møtte vi på en
skoleklasse med tyske elever. Tidligere på turen hadde vi møtt på et
turlag med tyskere. Og senere møtte vi på tyskere både ved
Vintervatnet og i Skileiken. Jeg kikket utover
fjorden for å se om det lå et cruiseskip på havna, men kunne ikke se
noen.
Etter å ha gått
slalåm mellom regntunge myrer kom vi oss etter hvert opp på Rundheia.
Jeg hadde sett for meg et triumfbilde på toppen av Rundheia, med
Kvistingen og Storheia i bakgrunnen, da det er motivet som er å finne på
forsiden av Bymarka-boka. Men været var ikke på vår side, selv om
temperaturen var grei. Det var tett tåke og ikke mulig å se mange
metrene. Bilde ble det likevel - i
tåkehavet.
Utsikten fra Rundheia
var langt bedre i juli 2020 da bildet til forsiden av Bymarka-boka ble
tatt.
Med det var "Topp
50" unnagjort - 2 måneder
før tidspunktet jeg hadde satt meg som mål. Selv om jeg har hatt mange
fine opplevelser underveis, med flott utsikt utover marka, fjorden og
byen, og god mosjon, har det også vært frustrerende. Jeg tror ikke jeg
klarer å anbefale "50 topper" som en turgreie på samme måte
som de 50 vannene, og jeg planlegger heller ingen bok med det temaet.
Problemet er at Bymarka vår er iferd med å gro igjen..
Når man går langs
turstiene tenker man kanskje ikke så mye over det, og på de mest kjente
utsiktspunktene, slik som Våttakammen, Storheia, Bosbergheia,
Herbernsheia og
Geitfjellet har man fortsatt flott utsikt. Men mange av de andre
toppene og utsiktspunktene i marka er iferd med bli tildekket av tett skog
og vegetasjon.
Hadde man fjernet skog
ville man hatt utsikt mot byen fra Bakliåsen, Høvringberget og
Litlheia. Fra Ilbergan, Litlkongensåsen, Stor-Rafsåsen og Høgåsen ved
Flakk, kunne man hatt utsikt utover fjorden. Og fra Bjørkåsen, Kjølen,
Sæteråsen ved Klokktjønna, Storheisjøberget og Brennan hadde man sett
vakre Bynesmarka og Byneset. Man skal ikke så langt tilbake
i tid før disse toppene tilnærmet var fri for skog, noe man får
bekreftet når man studerer gamle flykart. På Bynessiden er det
grunneierne som tar ut skog, mens på bysiden er det hovedsaklig Trondheim
bydrift som har det ansvaret. Mitt ønske er at begge i større grad tar
ut skog i Bymarka. For sistnevnte går det dessverre feil vei. Folk jeg har
pratet med som har jobbet med tømmerhogst på bysiden sier det tas ut
mindre skog nå enn før, i en tid der skogen vokser raskere enn før.
Ved Elgsethytta er det
en flott sikteskive med en pil, på en sokkel, som peker mot toppene i
marka. Den ble satt opp i 1957, som en gave fra optiker Røvik. Siden da
har landskapet grodd igjen og man ser ikke lenger bort til noen
av toppene som er skrevet inn i skiven.
I dag er det lite
utsikt fra Elgsethytta Panorama
Om man likevel velger å
oppsøke de 50 toppene vil man også få mange fine turopplevelser. Topper
som kanskje ikke er så kjent, men som likevel er flotte utsiktspunkt, er
Hoåsen (Huåsen), Bykleivåsen, Svartdalsfjellet, Rundheia, Høgpeilen,
Stadsheia, Vintervasshøgda og Buråsen. Og til de fleste av toppene i
marka går det stier fram, slik at det er overkommelig å komme opp.
Vakre Bykleivåsen
Jeg har oppdatert listen
over 50 topper i Bymarka, med bilder og kommentarer. Jeg håper den kan
være til inspirasjon:
https://bymarka50vatn.no/topper/femti_topper.html
God tur
Jon Arne Madsø
|
