På leting etter fossefall ved Klemetsaune

23.03.2022. Jeg tror mange av oss som går på tur i Bymarka har et ønske om å komme over noe spesielt og vakkert som kan bidra til å gjøre den gode turopplevelsen enda litt bedre. Slik som ei myr full av modne multer, ei tjønn der tåka ligger trolsk over vannflata, et furutre der noen ekorn leker eller et utsiktspunkt der man kan se utover fjorden og Fosenalpene. I tillegg til en flott naturopplevelse kan dette gi fine bilder om en har med en mobiltelefon eller et systemkamera.

Når jeg er ute på tur har jeg alltid med meg kamera, og ønsket om finne et unikt motiv er endel av motivasjonen for å komme meg ut. Jeg føler jeg fant det unike oppe ved Rognstjønna i fjor sommer, da tjønna var fylt med både gul og hvit nøkkerose - noe som er svært sjeldent, eller da jeg oppsøkte Fossbekken ved Skjellbreia etter en periode med mye regn, og et fantastisk fossefall åpenbarte seg for meg litt oppe i lia. Den enorme gleden jeg følte da jeg fant skrivarsteinen i Bykleiva, etter å ha lett i mange timer, kan også nevnes.

Hvit og gul nøkkerose ved Rognstjønna i 2021.

En kan føle at det meste av det Bymarka har å by på allerede er oppdaget, fotografert og omtalt i de mange bøkene om marka, eller lagt ut på sosiale medier. Likefullt vil nok de fleste være enig i at det nok ikke er tilfelle. For min egen del savner jeg bilder av hjortestammen som fins nord i Bymarka. Den fins, men jeg har ennå ikke sett bilder av de flotte dyrene. 

En annen ting jeg savner bilder av er fossefall.. Norsk natur har mye vakkert å by på, ikke minst nedover Vestlandet. Og det vakreste av det vakre er gjerne de storslåtte fossefallene det fins så mange av der nede. Jeg fikk oppleve flere av dem på nært hold da jeg var i Stryn i fjor. Bymarka er vakker, men elver med fosser med stor fallhøyde er det lite av. Fossbekken som renner ut av Kvistingen, med en fallhøyde på 200 meter fra Kvistingen ned til Skjellbreia, er nok det nærmeste vi kommer.

Onsdag 23. mars hadde jeg fri fra jobb, så jeg kunne ta meg en tur ut i marka. Jeg hadde i forkant av turen studert kart nøye, og funnet ut at det ved Klemetsaune, helt nord i marka, renner to bekker ned i en liten dam, i nærheten av fjorden. 

 Dammen ved Klemetsaune er kunstig og har tidligere vært brukt som drikkevannskilde for gården som lå der.

På 350 meter er det en fallhøyde på 150 meter på Svartdalsbekken og ca. det samme på Styggdalsbekken. I forkant hadde det også regnet mye og det hadde smeltet mye snø i varmeperioden som hadde vært, så da tenkte jeg at det var mulighet for stor vannføring i de to bekkene. Om det er noe område i Bymarka det er sjanse for å finne "skjulte perler", kan det være her, da det neppe er mange som klatrer rundt i det bratte berget, langt unna kjente turmål. Herbernsdammen ligger 800 meter i luftlinje fra toppen av berget, der Svartdalsbekken begynner ferden ned bratta. 

Klemetsaune ligger helt nord i Bymarka.

Jeg startet turen ved å følge Styggdalsbekken opp så langt jeg kom, nesten til toppen av berget. Store mengder snø gjorde det vanskelig å klatre videre oppover. Jeg gikk deretter østover bort til Svartdalsbekken, til toppen, og fulgte den ned, tilbake til dammen ved Klementsaune. Dessverre ble ikke turen det jeg hadde håpet på, da det verken var spesiell stor vannføring her, eller fosser i fritt fall nedover berget. Noen mindre fosser fant jeg.

Jeg hadde med meg fotostativ slik at jeg fikk kjørt lang lukkertid, og dermed oppnå en "slør"-effekt på bildene jeg tok av det rennende vannet.

Jeg hadde likevel en fin tur, da jeg oppdaget mye annet interessant her. Det ene var at ca. halvparten av trærne lå langs bakken, som om det var skogsdrift i området. Men det viste seg at de ikke var kapped ned med sag. I stedet hadde de veltet eller de var brekt i to. Jeg antar at det kan ha skjedd i 2013, da stormen Ivar tok den ene kuppelen på Gråkallen, eller Nyttårsstormen i 1992 som ødela mye skog i Bymarka. Oppe i Styggdalsbekken la jeg merke til en stokk nedi bekken som tydelig var bearbeidet av mennesker. Hvordan hadde den havnet her? Har det vært drevet fløting her i den kronglete bekken? Oppå stokken lå det en en svær stein. Har det gått et ras her? Og evt. når? Øst for Svartdalsbekken la jeg merke til en svær stein som støttet seg inn til et tre, slik at det så ut som en gapahuk i stein. Også den hadde tydeligvis kommet ramlende ned lia i nyere tid.

Jeg lurte på hvordan den bearbeidede stokken hadde havnet i denne bekken, med en stor stein oppå seg.

Det å vandre i det som kan være et rasområde, og som i tillegg var svært bratt, var litt skummelt. På telefonen hadde jeg kun 7% igjen på batteriet, så jeg var glad da jeg kom meg ned til dammen, og deretter ned til bilen, som var parkert langs Bynesveien. Da jeg kjørte mot Ila la jeg merke til flere flotte bekkefall som kom ned fra bergan ved St. Olavsspranget, som var mye mer imponerende enn noe av det jeg hadde funnet i de to bekkene. Selv om bergene er innenfor rød strek, og dermed en del av Bymarka, følte jeg ikke for å stoppe bilen for å ta bilder. I ettertid har jeg kanskje angret litt på det.

  Jon Arne Madsø