Intervju med Kristian Kvikne

26.04.23 Gjennom årene er det mange som har lagt igjen spor etter seg i Bymarka. Noen har vokst opp her mens andre har tilbrakt mye av fritiden sin i marka, på stier, topper og myrer. Enkelte har også fått lov til å være med og gjennomføre endringer og bidratt til å gjøre Bymarka til det stedet vi kjenner i dag. En som passer inn på alle disse tre punktene, er 86 år gamle Kristian Kvikne. Han har vokst opp inne i Bymarka, like før kjettingen som skiller Lianveien fra driftsveien opp til Fjellsætra.

I denne veien, godt inne i Bymarka, vokste Kristian opp

Helt fra han var liten tilbrakte han fritiden sin i Bymarka. Enten for å hjelpe til på gårdene i marka eller for å leke og trene her. I tiden fram til 1997 ble han en kjent Trondhjemmer, som en av lederne og den som sammen med skikretsleder Ola Eggen Meistad hadde ideen til å arrangere Ski-VM i Granåsen. Arrangementet ble en stor suksess; både økonomisk, sportslig, og ikke minst publikumsmessig. VM på ski i 1997 er noe folk i Trondheim husker tilbake på med glede, og noe som dagens arrangør forsøker å strekke seg etter når de skal arrangere VM i Granåsen i 2025.

VM på ski i 1997 ble et flott arrangement og en stor publikumssuksess

Selv om Kristian vokste opp i Bymarka, ble han født i Ila (i 1936), og hadde sine første barneår i Gardemoens gate på Lilleby. I juli 1943 ble Nyhavna like ved, bombet av engelskmennene, i et forsøk på å ramme ubåtbunkerne.  Stor skade ble det imidlertid på husene i nærheten, som bl.a. fikk alle vinduene blåst ut. For familien Kvikne og 6 år gamle Kristian ble dette en skremmende opplevelse.

Mens familien bodde på Lilleby tilbrakte de mye tid på ei hytte de eide ved Lian. Under krigen var det mange Trondhjemmere som bygde seg små hytter i Bymarka der de kunne få være i fred og gjerne dyrke litt mat. Familien Kvikne pleide å gå fra hytta, via Marken og Bergsskardet, til Kviseth gård på Byneset. Her fikk de kjøpt mat som det var mangelvare på i Trondheim. På buss- og trikketuren tilbake til Lian måtte de passe på å gjemme maten, slik at tyskerne ikke så den.

Etter krigen valgte familien Kvikne å bosette seg på Lian. Hytta ble revet og et bolighus ble satt opp på tomta i stedet, etter at de fikk godkjennelse på en byggesøknad. Ettersom huset lå innenfor grensene til Trondheim kommune, skulle Kristian egentlig begynt på Ila skole. Men den lå et godt stykke unna, så han ønsket heller å gå på Byåsen skole på Munkvoll, som på den tiden lå i Strinda kommune. Etter en søknad fikk han lov til å gå på Byåsen skole i stedet.

I marka fikk Kristian mange venner, slik som gårdsgutten på Stykket gård. Sammen pleide de å hjelpe Ingeborg på Grønlia med transport av matvarer. Kristian var også kamerat med unger som bodde på Våddan gård, Frøset gård og Hallsetaunet. På sommeren badet de i Lianvatnet, mens på vinteren gikk de på ski og laget hoppbakker i Lianområdet. Han var også glad i å fiske. Særlig Kvistingen var populær. Før i tiden gikk det et trerør fra Kvistingen, forbi Vintervatnet, og opp til der Kumlokket parkering ligger i dag. Det var tyskerne som i sin tid bygde renna, for å føre vann fra Kvistingen over i Ilavassdraget. For ungene var det populært å gå på røret på vei til Kvistingen - et rør som var kveilet tett med glatt ståltråd. I dag er dette røret borte og det fins ikke spor etter det. 

I ungdommen hjalp Kristian til med å frakte tørket torv fra et uttak familien hadde på Fjellsætermyran. Turen tilbake til Lian med fullastet trillebår kunne være krevende, da det var vanskelig å se stien og veien foran seg på grunn av det høye lasset med tørr torv. Kristian var ofte oppe på Storheia - det høyeste punktet i Bymarka. Før i tiden stod det ei hytte på toppen og inne i den lå det ei gjestebok. Her pleide han å skrive inn navnet sitt når han var på besøk. I 1955 fikk han overrekt Storheiapokalen, som et bevis på at han var en av dem som hadde vært på toppen flest ganger den sommeren. Noe som førte til oppslag i Adresseavisen.

Storheia-pokalen som Kristian mottok i 1955

Kristian har alltid vært glad i å drive med idrett, og etter hvert ble han med i Wing orientering og friidrett for Freidig. På vinteren hoppet han på ski for Byåsen idrettslag. Han hoppet bl.a. i Byåsbakken ved Ferista, bakkene i Granåsen og i Gråkallen. Han deltok også i flere hopprenn rundt om i Trøndelag.

Kristian ble tidlig interessert i administrativt arbeid knyttet til idrettslag og skikrets. Han ble medlem av langrennskomiteen i Norges skiforbund, der han deltok i flere utvalg. Han ble etter hvert teknisk delegert i langrenn i skiforbundet og for F.I.S. (Det internasjonale ski- og snøbrettforbundet). I tillegg til dette var Kristian formann i Freidig i 5 år. Han var også langrennstrener i idrettslag og skikrets i mange år.

I 1984 ble han av Sør-Trøndelag skikrets bedt om å lede arrangementet av junior-VM på ski i Trondheim. Hopp ble arrangert i Granåsen, mens langrenn ble lagt til Bratsberg. Arrangementet ble svært vellykket, med mye skryt fra F.I.S.

Oppildnet av suksessen med Junior-VM fikk skikretsleder Ola Eggen Meistad og Kristian ideen om å søke VM på ski - et arrangement som ville bli av en helt annen størrelse. De fikk ideen på hotellrommet de delte på Prinsen hotell under Junior-VM. De ble enig om ansvarsfordelingen; Ola skulle overtale skikretsen til å bli med på søknaden, mens Kristian skulle få med seg ordfører Per Berge og fylkesordfører Ivar Ytreland. De fire første møtene før det som skulle bli VM-komiteen, foregikk i SINTEFs lokaler (der Kristian jobbet).

Trondheim søkte først om VM i 1995, men det arrangementet gikk til Thunder Bay. I 1997 var det Trondheim sin tur. Avgjørelsen om at byen skulle få arrangementet ble tatt på FIS-kongressen i Budapest i 1992. På det tidspunktet var VM-selskapet i realiteten konkurs og kreditorene banket på døra for å få pengene sine. Et tilskudd på 3,5 millioner kroner fra kommunen berget økonomien - for en stund. Hele veien var det en kamp for å få inn nok penger.

Med ønsket om å arrangere Ski-VM i Trondheim ble det behov for å oppgradere fasilitetene i Granåsen. Et nytt hoppanlegg med storbakke K120 og normalbakke K90 ble i 1990 bygd sørøst for de gamle bakkene. Det ble også bygd en langrennsarena i Granåsen og nye langrennsløyper ble laget. Før det ble det også bygd en skistadion på Saupstad, med løypenett, lysløyper, skibruer og publikumsfasiliteter. Også dette anlegget ble bygd med et framtidig VM i tankene. I 1989 ble det bestemt at hele arrangementet skulle holdes i Granåsen. Likefullt ble skiløypene fra Granåsen koblet sammen med de på Saupstad.

Anleggene som ble bygd i Granåsen og Saupstad i forkant av VM på ski i 1997, er utvilsomt de største endringene som har skjedd i Bymarka i nyere tid.

VM-anlegget i Granåsen, slik det ble presentert i forkant av mesterskapet

Som nevnt ble VM på ski en stor suksess. Med hele 307 000 innløste billetter og et yrende folkeliv. Kristians største øyeblikk under VM var avslutningsseremonien og de frivilliges reaksjon når det hele var over.

Etter VM på ski konsentrerte Kristian seg om jobben i SINTEF og familien. Mye av fritiden hadde gått med til arbeid med Junior-VM i 1984 og VM på ski i 1997. Dette i tillegg til jobben i SINTEF. På hjemmebane hadde kona Eva tatt seg av hus og barn.

Kristian (til høyre) som funksjonær under et Biathlon-mesterskap i Granåsen i 2009 (Foto: Privat).

Kristian startet yrkeskarrieren sin i Forsvarets fellessamband, der han bl.a. jobbet på Radiolink-anlegget som ligger inne i berget på toppen av Gråkallen. I perioder jobbet han også på Radiolink-anlegget på toppen av Snøhetta. 

I 1961 begynte Kristian som driftsleder for IT-anleggene i SINTEF/NTH. Senere jobbet han som innkjøpsleder. Til sammen jobbet han i SINTEF i hele 45 år.

Til tross for hektiske år i forbindelse med Junior-VM og Ski-VM har han og kona funnet tid til mange utenlandsreiser. Til sammen har Kristian besøkt hele 94 land over hele verden. Flere av dem i forbindelse med idrettsarrangement. Han og kona har bl.a. reist gjennom Sør- og Mellom-Amerika og besøkt landene i Sørøst-Asia. De har vært hele 15 ganger i Australia, der datteren Ingrid bor. Hans andre datter Marit bor i Trondheim.

Her kryper Kristian ned i krigstunnelene ved Cu-Chi, nær Ho Chi Minh-byen i Vietnam (Foto: Privat)

Kristian har i alle år vært en sprek kar som har en forkjærlighet for fjelltopper. Han har besøkt Mt. Yari - Japans nest høyeste fjell, Imja Tse (nær Mount Everest), Mont Blanc, Kilimanjaro, Mount Whitney i U.S.A. og Mount Kosciuszko i Australia. I Norge har han vært oppe på hele 43 topper som er høyere enn 2000 meter. 79 år gammel gikk han Romsdalseggen.

Bilde av Sagarmatha nasjonalpark, der Kristian har vært oppe på Imja Tse.

Kristian og kona har hytte i Gisnadalen i Rennebu og har hatt hytte på Tjøme i Vestfold. Her tilbrakte de sommerferiene i mange år.

Til tross for et liv med tidkrevende arbeidsoppgaver og forkjærlighet for utenlandsreiser, har Kristian alltid funnet tid til turer i Bymarka. Den har på mange måter vært hans lekegrind. Her kunne han sitte og glede seg over små detaljer i naturen, slik som dyrelivet, hvordan lyset endrer seg etter været og tiden på døgnet. Og han har gått mange lange skiturer. I likhet med meg har han forkjærlighet for vannene i Bymarka. Han har kommet opp med forslag til navn på de mange pyttene og tjønnene som ikke har fått noe offisielt navn. Slik som vannene som befinner seg på platået mellom Storheia og Bosbergheia.

Kristian på toppen av Storheia (Foto: Privat)

I de senere år har Kristian dessverre fått noen fysiske utfordringer. Han klarer likevel å komme seg ut på turer i marka, der han gjerne blir med Magnar Fosseide og andre turkamerater til Grønlia. Han følger godt med på Bymarkas Facebook-side. Han var også en viktig bidragsyter for meg i forbindelse med arbeidet med boka "Bymarka - 50 vatn og turopplevelser".

Kristian sammen med gode venner på Grønlia (Foto: Privat)

Etter å ha bodd i en enebolig på Ferstad i mange år har Kristian nå flyttet til en leilighet på Dalgård. Kun en kilometer unna Kyvatnet og Bymarka.

    Jon Arne Madsø