Storheia opp fra Megarden

24.11.2022 Som den høyeste toppen i Bymarka, med flott utsikt i alle retninger, er Storheia er blant de mest populære turmålene i marka. Etter at Storheiastien ble oppgradert har antallet turgåere som besøker toppen økt ytterligere. 

Det er flere måter å komme seg opp på Storheia. Man kan følge Kvistingstien opp fra Grønlia. Man kan gå innom Elgsethytta og Litlkvistingen og komme inn på Storheiastien ved Kvistingen. Man kan starte på Bosbergaunet på Byneset, og evt. gå innom Bosbergheia først. Eller man kan starte på Megarden på Byneset.

Megård ligger like ved Spongdalsveien. Man holder til høyre opp bakken og parkerer på baksiden av låven.

Megarden, eller Megård som de sier, ligger helt inntil markagrensa på Bynessiden. Turstien som starter ved gården fører opp til Storheia. Det er kun 3,3 km. å gå for å komme opp - som den korteste veien fra parkering til toppen. Fra Kumlokket er det ca. 4,6 km. bort til Storheia. Megård ligger på ca. 115 moh., mens Storheia ligger på 565 moh. Noe som betyr at det er 450 meter stigning på de 3,3 kilometerne.

Mange synes det er vanskelig å vite hvor man skal parkere når man skal opp i marka fra Bynessiden, og det er kun på Klefstadhaugen og Bosbergaunet at det er tydelig merking. Likefullt er turgåere med bil velkommen til å parkere på oversiden av Megård, på et lite jorde rett ved åkeren. 

Elin og Olaf Olsen som bor på Megård arrangerer også et trimløp hvert år, kalt "Storheia opp". De startet med det i 2017 og har fortsatt med det siden. Løpet starter ved gapahuken som ligger like ved skoggrensa. Her blir det servert vafler til deltakerne. I 2022 var det 52 som deltok. Forløperen til trimløpet var at Olsen og en nabo i flere år hadde konkurrert om å være raskest opp til Storheia.

Gapahuken ved Megård

Søndag 20. november parkerte vi på Megård, med Storheia som mål for dagen. Det var blå himmel og fin frost i bakken. Jeg har lenge planlagt denne turen, men ettersom jeg anså den som litt krevende har jeg utsatt den flere ganger. 

Etter å ha passert åkeren og gapahuken gikk vi opp bratta på baksiden av gapahuken. Her hang det et tau som man kunne holde seg i mens man kravlet oppover. Etter det kom vi inn på en vakker traktorsti. Denne fulgte vi flere kilometer gjennom trollskogen. Det var ikke mange hvileskjærene på vei opp, så vi tok flere småpauser, både for å hvile litt og nyte den vakre utsikten. Etter å ha gått et par kilometer kom vi til foten av Høgpeilen. Det er en av de høyeste toppene i marka, med en fantastisk utsikt utover Byneslandet. Det var artig å se den bratte fjellveggen fra denne vinkelen. Jeg tok flere bilder av berget, men ingen av dem uttrykte landskapet slik jeg opplevde det.

Like etter kom vi til et skilt som viste til Storheia/Megard. Derfra og opp var det bratt stigning, med flere steder der man måtte holde seg fast i det man fant av greiner, eller krype på fireføttene oppover. Innimellom var det vakre myrpartier som pga. kulda i bakken var lett å passere. Hadde vi vært her en måned tidligere hadde det nok vært bløtt og gjørmete i både de bratte partiene og myrene. 

Som regel gløtter jeg på kartet på telefonen for å sjekke at jeg er på rett vei til turmålet. Men det var ikke nødvendig på denne turen. For helt fra starten var det tydelig merking med rød maling på trær og sti, hele veien opp til Storheia. Det var ikke mulig å gå feil. Det var også god skilting underveis. 

Det var veldig god merking langs stien

Når vi nærmet oss toppen fikk vi flott utsikt utover Byneslandet, fjorden og fjellene bak. På toppen var det som ventet mye folk, så vi fant oss en knaus i le, med utsikt mot Bosbergheia og Lomtjønnan. Jeg fikk også tatt noen bilder fra toppen.

Vi vurderte å ta en annen vei ned, f.eks. via Bosbergheia, men fant ut at vi like godt kunne gå samme vei tilbake. Vi tok en avstikker til myra nedenfor Høgpeilen, da jeg på avstand hadde sett et jakttårn her og ønsket å gå bort for å ta bilde. 

Høststemning ved Bosbergheia, mens det var vinterfarger rundt Lomtjønnan

Vi brukte ca 1 time og 10 minutter for å komme opp, noe vi var fornøyd med, pausene tatt i betraktning. Om man er mer målrettet bør man kunne gå opp på en time. Turen er bra, både for kondisjon, styrke og sjel. Og man blir bedre kjent med et område av Bymarka folk på bysiden ikke kjenner til. 

Takk til Elin og Olaf Olsen som har lagt så fint til rette for at turfolk kan parkere bilen ved gården deres. Det satt i hvert fall vi pris på.

   Jon Arne Madsø