Samtale med tidligere skogsjef Ole-Johan Sætre

19.11.22  Få mennesker har satt så mange spor etter seg i Bymarka de siste 50 årene som Ole-Johan Sætre. Han jobbet som skogsjef i Trondheim kommune fra 1978 til 2009, i en tid der det skjedde store endringer i Bymarka. Særlig i forhold til tilretteleggingen av friluftsliv, men også i forhold til vern av den sårbare naturen i marka. 

Sætre var en engasjert og dynamisk skogsjef som hadde mange ideer til hva som burde gjøres, og som også hadde evner og ressurser til å få det gjennomført. Noen av de mange tingene han fikk fikk til, var; Oppussing av serveringshyttene i marka, med ønske om å bevare deres opprinnelige preg. Moderne toalettbygg ved Rønningen og Grønlia, med renseanlegg. Opprettelsen av naturreservatet som dekker nordlige og sentrale deler av Bymarka. Asfaltert turvei rundt Haukvatnet for rullestolbrukere og andre funksjonshemmede. Avtale med TOFA om kultivering av fisket i mange av vannene i Bymarka. Innføring av bever i marka, til glede for barn og voksne. Skistadion ved Nilsbyen i samarbeid med Byåsen idrettslag, med nye lysløyper. Driftsvei til Holstvollen og turveien inn til Elgsethytta. 

Nilsbyen skistadion

Til tross for at han utvilsomt gjorde mye bra i sin tid som skogsjef fikk han jevnlig kritikk i media, og da særlig i Adressa som hadde mange oppslag med kritikk av ham. Det var påstander om at han og skogsdriften i marka hogde ned mer skog enn det som var nødvendig. Store flater med skog ble tatt ut ved Helkansætra, Fagerlia, Skjellbreia og Strandlinja. Folk mente at det burde stå igjen trær, mens Sætre, med sin fagkunnskap og erfaring, argumenterte med at skogen i sin tid var plantet og skjøttet ut fra den forutsetning at den skulle avvirkes ved flatehugst. Trær som ble satt igjen veltet når det blåste kraftig, slik at det var nødvendig å ta ut hele bestandet, ikke minst av sikkerhetsmessige årsaker med tanke på turgjengerne.

Sætre ved Lavollen (Adressa, 20.03.2003)

I en tid der veldig mange føler at Bymarka er i ferd med å gro igjen, med ønske om åpninger i skoglandskapet. Og der det er blitt økende forståelse for viktigheten av å vedlikeholde skogen gjennom uttak, er det vanskelig å forstå det store sinnet som skogsdriften i Bymarka var gjenstand for på 70-, 80- og 90-tallet.

Sætre fikk også kritikk for ønsket om å stenge Hallsetaunvegen og Tømmerdalsveien (etter Lavollen) for andre enn fastboende ("Bilene skal ut av marka", Adressa, 2003). Og rotenonbehandlingen av Lianvatnet, Haukvatnet, Kyvatnet, Theisendammen, Baklidammen og Kobberdammen, i 2002.

Til tider var kritikken han mottok meget tøff for den nærmeste familien. Folk ville diskutere med ham og gi ham kjeft, både på telefon og på døra hjemme på Kattem. Dersom han ikke var hjemme, var det kona og barna som fikk høre det. Ønsket om å få litt avstand til dette gjorde at han etter hvert valgte å flytte fra Kattem og i stedet bosette seg på Ler.

Ole-Johan Sætre ble født i Nonnegata på Møllenberg og vokste opp på Bakkaunet like ved. Han fikk tidlig interesse for fiske og markaturer. Som 5-åring, i 1943, dro han ut på sin første fisketur, til Ravnkloa. Som 7-åring overnattet han i telt i Ilbergan på Skarhøgda. Med årene besøkte han både Nidelva, Bymarka, Gaulosen, Strindamarka, Jonsvatntraktene, Malvikmarka, Brungmarka, Selbu, Femundsmarka og Hardangervidda, og Finnmarksvidda - alltid med fiskestanga i sekken. 

I 1950 flyttet familien til Kristiansund. Her tok Ole-Johan artium i 1957. Etter det fulgte militærtjeneste i Luftforsvaret. Mellom 1961 og 1963 gikk han på Statens skogskole på Steinkjer (HINT). Han flyttet etterpå til Tyskland for å studere skogbruk på universitetet i Göttingen. Her ble han lengre enn han hadde tenkt, da undervisningen også hadde sterkt fokus på skogøkologi, naturvern, jakt og viltforvaltning, landskapsarkitektur, fiskeforvaltning og tilrettelegging av friluftsliv, som en del av den aktive skogpolitikken.

I tillegg til et doktorstipendium i skogbrukets driftsteknikk lærte han seg språket godt, noe han hadde nytte av senere. Han jobbet også flere år i Tyskland før han flyttet hjem og begynte som skogkonsulent i 4H. Han og familien bosatte seg i Drangedal i Telemark. Han trivdes i jobben, men den medførte flere hundre reisedøgn i året, noe som ikke var så familievennlig. Så da jobben som skogsjef i Trondheim kommune dukket opp, valgte han å søke. Med sin utdannelse og etter hvert brede erfaring, fikk han jobben. Han jobbet gratis i 3 måneder før han tiltrådte 1. januar 1979, for å kunne være bedre forberedt.

Instruksen for jobben var å utvikle en familievennlig og rekreativ skog, og samtidig å tjene penger på kommunens skogeiendom. Til jobben var det også tillagt ansvar for å tilrettelegge for et allsidig friluftsliv for flest mulige, og å sørge for anlegg for skiidrett både for elite og allmennheten. 

Onsdag 9. oktober 2022 var jeg på besøk hjemme hos den tidligere skogsjefen. Foranledningen var at jeg ønsket å finne bakgrunnen for det litt spesielle kallenavnet Kumlokket, som folk bruker om den store parkeringsplassen i Fjellseterveien. Magnar Fosseide formidlet kontakt, og da jeg ringte Sætre om saken spurte jeg om vi kunne møtes for en prat om både Kumlokket og Bymarka generelt, noe han sa ja til.

For å finne fram til huset, som ligger et stykke unna Ler sentrum, hadde jeg forberedt meg godt. Men da jeg kom fram til der jeg mente huset måtte være, og veien stoppet, var det et annet hus jeg hadde rett foran meg. Etter å ha kikket litt rundt meg så jeg at det gikk en liten vei bak huset jeg stod ved, og den førte fram til Sætres hus. Her inne i skogen har den tidligere skogsjefen nærkontakt med naturen og dyra som fins der. Det var også et godt egnet sted å bo i de mange årene han drev med hundeavl og hundekjøring med hunderasen Samojed. På sommeren var det kløvturer, mens på vinteren var det sledeturer. Jeg nevnte bakken jeg har mest respekt for i Bymarka, den innerst i Langdalen, på Bynessiden av marka. Bakken er bratt og smal, med en knekk midtveis. Om du ikke klarer svingen her forsvinner du "ut i ura". Han kunne fortelle at han hadde kjørt ned denne bakken med stort hundespann. Han kunne også fortelle om en dramatisk tur ned bratta ved Geitfjellet, der hundene forsvant under sleden og dukket opp uskadd på andre siden.

Vi satt i fire timer og pratet om alt mulig som hadde med Bymarka å gjøre. Det startet litt dårlig, med uenighet om definisjonen på Bymarka. Han mente at begrepet Bymarka også innbefatter: "Strindamarka, Jonsvannstraktene osv, ettersom det er markaområder som ligger innenfor kommunens grenser. Begrepet Trondheim Bymark deriomot er navnet på Trondheim kommunes eiendom." (Sætre).

For meg er Bymarka det området som ligger innenfor rød strek; vest for Byåsen og øst for Byneslandet. Men utenom det var vi stort sett enige om det meste som hadde med marka å gjøre. Vi var begge enige i at det burde vært gjort mer for å fjerne skog ved utsiktspunktene i marka, slik som ved Bakliåsen, Driftsveien og Ilbergan. 

Et utsiktspunkt ved Ilbergan der utsikten har forvunnet.

Jeg konfronterte ham med et avisoppslag, der han hadde uttrykt ønske om å stenge Tømmerdalsveien for markafolket ved Lavollen. Men det var et synspunkt han ikke lenger hadde. I stedet hadde han ønsket seg en større parkeringsplass på Tømmerdalstorget, noe som bl.a. ville ført til mindre biltrafikk forbi gården til familien Bye. Det ønsket var jeg ikke uenig i.

Noe av det Sætre var mest stolt av å ha oppnådd i sin tid som skogsjef, var opprettelsen av verneområdet i Bymarka. Også kalt Bymarka naturreservat. Det hadde startet med en forespørsel fra Naturvernforbundet, med et ønske om å opprette er verneområde vest for Kobberdammen. Sætre syntes det ble for lite og ønsket å la det omfatte et større område av Bymarka. I første omgang var det marka nord for Gamle Bynesvei som ble innbefattet i naturreservatet. Etter hvert ble også Gråkallen, området rundt Kvistingen, Storheia, vest for Skjellbreia, og ned mot Bykleivåsen, innlemmet. Begrunnelsen for opprettelsen av naturreservatet var å "verne et typeområde med stor variasjon i topografi og vegetasjon". 

Bymarka naturreservat dekker en stor del av Bymarka (Miljødirektoratet).

Som gammel speider var han også stolt over å ha gjort marka mer tilgjengelig for handikappede gjennom å opprette en rullestolløype rundt Haukvatnet. I samarbeid med Trondheim handicapidrettslag og Lions Club. Trondheim handicapidrettslag kom i tillegg inn som leietakere på hytta Hauken (som ligger like ved vannet), slik at de fikk muligheten til å skifte om uten å bli stirret på av forbipasserende og andre badende.

Også Byåsen salongskytterlag og Byåsen idrettslag ønsket å bygge anlegg ved og rundt Haukvatnet. Sætre kalte de tre foreningene inn til møte, slik at man fikk koordinert utbyggingen og oppfordret til samarbeid. I tillegg til rullestolløypa ble det bygd et komplett skianlegg ved Nilsbyen, med lysløype rundt Haukvatnet, opp til Kystadskogen, og bort til Granåsen. Det ble også bygd to parkeringsplasser i området. Utbyggingen ble gjenstand for debatt. Det var særlig asfaltløypa rundt Haukvatnet folk reagerte på, til tross for at det var til et godt formål. Folk mente det ble gjort for store inngrep i terrenget.

Asfaltløypa rundt Haukvatnet.

Like etter ble det også bygd skianlegg ved Saupstad. På det tidspunktet det ble bygd hadde de et framtidig VM på ski i tankene. Men planene ble endret, og Granåsen tok over som lokasjon i stedet. Like fullt ble anlegget på Saupstad bygd. Løypenettet her ble koblet sammen med det i Granåsen. Også ved Saupstad ble det gjort inngrep i det sårbare myrlandskapet, ved Huseby og Nordmyra, men det medførte ikke større protester (kilde: Fra takmark til byens grønne lunge).

Som nevnt var Sætre den som ønsket å innføre bever i Bymarka, da han tenkte det kunne være et artig innslag for ungene. Det har muligens vært bever i Bymarka tidligere, da den fantes over det meste av Norge på 1700-tallet.

Beverne ble hentet fra elva Åmli Øst-Agder. I en tid der beverne nesten var utryddet ellers i Europa var det svært mange bevere her. Sørlendingene begynte derfor med eksport av bevere til Sverige og andre land. Det kom bever til Trøndelag i 1926, da noen dyr ble satt ut i Orkdal. Både her og andre steder gjorde man flere forsøk i årene som fulgte for å få til en livskraftig stamme (kilde: Trondheim kommune). 

Til Trondheim og Bymarka kom de rundt 1982. De ble først satt ut i bekken mellom Bjørktjønna og Litl-Leirsjøen, og i Fossbekken og demningen ved Skjellbreia. Herfra spredte de seg videre. De første eksemplarene ved Skjellbreia, en hunn og en hann, kranglet mye. De ble derfor døpt Gro og Kåre. 

Bever i Kobberdammen

På Holstvollen var Sætre den som gikk foran og fikk bygget driftsvei inn til Holstvollen gård. Både for å kunne få inn maskiner til skogsdrift, brannsikkerhet og for å holde oppsyn med hyttene i området. Sætre hadde også tanker om at det var viktig for de som bodde her å ha en trygg vei å gå langs om de skulle til skole eller buss. Han var imot kommunens forbud mot fast bosetting og motorisert ferdsel på Holstvollen.

Noe av årsaken til at Holstvollen forfalt, og til slutt ble revet, var at kommunen ikke satte av nok penger til vedlikehold av den og andre bygninger i marka. Sætre hadde ansvaret for vedlikeholdet av 70 bygninger i Bymarka og Strindamarka, bl.a. Skistua, Grønlia, Elgsethytta og Lavollen, men hadde kun 370.000 kroner å rutte med. Det strakk ikke til. 

Rundt 2004 forsøkte man å kvitte seg med deler av bygningsmassen ved å la foreninger og andre få leie/kjøpe mange av husene i marka. Marken gård ble overtatt av Byåsen historielag, Frøset gård ved Stor-Leirsjøen ble overtatt av Dronning Maud, Helkansætra og Stykket ble overtatt av Norges speiderforbund, Klemetsaunet gård ble overtatt av Klemetsaune kolonihage, Tunga gård ble overtatt av Steinerskolen i Ila, mens Holstvollen gård ble overtatt av ARV fortidspark (i 2007).

Frøset gård

ARV klarte ikke å stoppe forfallet ved Holstvollen, og trakk seg etter hvert fra avtalen. Forbudet mot at man kunne bo på gården eller kjøre fram, la store begrensinger på interessen for å leie/kjøpe Holstvollen. Bygg og eiendomsenheten i kommunen krevde i tillegg alt for høy leiepris. Sætre hadde gjennom byggingen av driftsveien opp til Holstvollen håpet at den kunne bidra til fortsatt liv på den ærverdige gården. Dessverre skulle det ikke gå slik, noe han er lei seg for. I 2016 ble kostnadene for å rehabilitere gården vurdert til å være 4-5 millioner kroner (kilde: Adressa). De pengene var det ingen som var villig til å bruke. I 2017 ble derfor gården revet og erstattet med en gapahuk og et infoskilt.   

Infoskiltet ved Holstvollen som viser hvor flott gården var i 1959.

Lavollen og andre hus i marka ble restaurert med god planleggingshjelp hjelp fra arkitektavdelingen på NTH, der studenter fikk mulighet til å bidra. Dette ble et langt rimeligere alternativ enn om man skulle hyret inn et ordinært arkitektfirma. Sætre var sammen med Byantikvar Gunnar Houen opptatt av at gulfargen på hovedhuset på Lavollen skulle være slik den opprinnelig hadde vært, og at tapetene inne i huset skulle være lik den som hadde vært der rundt 1850. De fikk faktisk samme firma som hadde produsert tapetet på 1850-tallet til å lage en kopi lik den originale. Det kostet penger, men det opplevdes som helt riktig i restaureringsøyemed for et slikt anlegg som Lavollen er i Bymarka. 

Lavollen, med gulhuset til venstre.

I 2021 var gondolbane opp til Våttakammen det store stridstemaet i Bymarka. I 2022 bestemte kommunen seg for ikke å delta i et slikt prosjekt. Også i Sætres tid som skogsjef kom lignende forslag på bordet. Det mest spenstige var ett der det var ønske om å bygge gondolbane, med trasé; Ila – Våttakammen – Geitfjellet – Gråkallen – Leinstrand – Kjølen ved Klæbu - Vassfjellet. Sætre var imot alle forslag, da han mente det fantes nok av alternativer i marka for folk som var dårlig til beins. Og krav om vann og kloakk opp til Våttakammen (og andre steder) ville bli et uhyggelig, ødeleggende og kraftig inngrep i naturen.

I 2002 klarte en lastebil å kjøre på den ene av de to portalene på Gamle Bybro, slik at den veltet. Det førte til omfattende reparasjoner. Bl.a. måtte alle fire søylene byttes ut. Skogsjef Sætre slapp å kjøpe inn tømmer fra andre steder av landet som kunne brukes i søylene, da Trondheim kommune er godt forspent med gammel, seintvoksende furu - som er best egnet til formålet. Furua som ble brukt, ble hogd på Vikåsen på Ranheim. Den beste malmfurua i byen fins der (kilde: Adressa). Tilstede var; Ordføreren, Kommunaldirektørene, Rådmannen, etatsjefer under overvåking, kommunens skogsarbeidere i marka og Sætre.

I tiden etter at Ole-Johan Sætre ga seg som skogsjef har han brukt tid på hobbyene; jakt, fluefiske og hunder. Gjennom årene har han også skrevet flere bøker. Bl.a. "Sportsfiskerliv". Han deltok også på bokprosjektet "Fra takmark til byens grønne lunge", der han sammen med Jørn Sandnes og Per R. Christiansen ga en samlet framstilling av Bymarkas historie på en måte som ikke er gjort før. I boka omtaler Sætre mye av det han jobbet med i Bymarka, i sin tid som skogsjef. Og han gjør seg betraktninger om skogforvaltningen, både i fortid og framtid. 

Bymarka-boka "Fra takmark til byens grønne lunge", der Sætre er en av tre forfattere.

Når Sætre så tilbake på sin tid som skogsjef i Trondheim kommune var det en ting han hadde gjort som han ikke var fornøyd med. Og det var at han hadde godkjent planene for vann og kloakk i hytteområdet på Lian. Det var gode grunner for at det ble gjort; for å hindre at kloakk enten rant ned i bekker og ut i Lianvatnet og videre ned til Haukvatnet, eller at utedoer og dårlige septikkanlegg skulle bidra til ytterligere forurensing av hytteområdene. I tillegg ønsket man et godt samarbeide med Lian vel og grunneierne. Men med vann og kloakk lagt inn, ble det lettere for hytteeierne å gjøre om hyttene til helårsboliger. I neste omgang førte det til at mange også benyttet anledningen til å bygge på hyttene sine, slik at de ble for eneboliger å regne. Dette gjaldt minst 58 hytter. Striden om disse hyttene endte med at bystyret til slutt ga etter og ga eierne tilgivelse for ulovlighetene de hadde gjort. Sætre mener fortsatt at kommunen aldri burde tillatt dette.

Vi rakk også å prate om det som var utgangspunktet for at jeg første gang kontaktet Sætre: Opprinnelsen til Kumlokket-navnet på parkeringsplassen ved Fjellseterveien. Ifølge Sætre ble oppfyllingen av parkeringsplassen ved kumlokket utført før hans tid. Han ble fortalt at det var lederen av teknisk etat, Bjordal, som på 60-tallet lot fyllmasse og oppsop av strøsand fra vinteren og annen overskuddsmasse tømmes ved kumlokket. Der stien inn til Elgsethytta startet. Det het antakelig: "Kjør opp til kumlokket ved stien inn til Elgsethytta og lemp av fyllmassen der!". På det tidspunktet var det ikke planlagt å bygge en parkeringsplass ved stien, men med fyllmassen som egnet seg godt som underlag vokste det fram en parkeringsplass her likevel. Flere mener at kumlokket-navnet henspiller på formen og størrelsen på parkeringsplassen den første tiden; liten og rund som et kumlokk. Og det kan nok stemme. Men ideen om å kalle stedet for Kumlokket hadde sammenheng med kumlokket som allerede var her, og oppfordringen om å kjøre opp til Kumlokket. Dette er en forklaring jeg kan tro på, da den stemmer med det jeg har hørt fra andre.

Senere ble parkeringsplassen betydelig utvidet, da turveien inn til Elgsethytta ble bygd i 1979 og 1980. Parkeringsplassen ble utvidet også ved en senere anledning. 

Kumlokket ved turstien (like ved Skileiken) som har gitt navn til den store parkeringsplassen i Fjellseterveien.

Jeg takket for meg og gjorde meg klar for hjemturen. For Sætre var dette det første av flere møter den dagen. For selv om han har rukket å bli 84 år er han fortsatt en aktiv kar med mange prosjekt på gang, og en mann som mange fortsatt tar kontakt med for å få råd fra. 

Adressa, 26. mars 1991

Ole-Johan Sætre: "Jeg vil få si at jeg hadde et fantastisk mannskap av faglærte skogsarbeidere, blant hvilke det var faglærte bygningsarbeidere, anleggsarbeidere, rørleggere, elektrikere, bilmekaniker og skogteknikere. Felles for alle var at de var dedikerte friluftsfolk, jegere, sportsfiskere og aktive idrettsfolk. I tillegg hadde jeg (skogsjefen) både et skogstyre i henhold til skogloven den gang og et friluftsutvalg. Begge disse politiske utvalgene var politikere fra bystyrets forskjellige partier. Felles for disse var at de var meget dedikert og opptatte av at marka ble forvaltet i henhold til instruksene, de politiske målsettingene med tilrettelegging av frilufsliv for hvermansen og et sterkt naturvern."

    Jon Arne Madsø