Skijeger'n på truger

27.12.22 Jeg setter pris på årstidene i Bymarka, og jeg har i alle år vært glad i å gå på ski her. Men med årene har jeg merket at jeg er blitt mere "bambi" i nedoverbakkene, og derfor foretrekker flate traseer, slik som runden Skogly - Bjørktjønna - Langdalen - Lauglo - Skogly.

I fjor var det flere jeg kjenner som gikk på truger i marka, og som skrøt av det. Jeg tenkte derfor at det kunne vært et fint alternativ til skigåing. Mange av turmålene i Bymarka er vanskelig tilgjengelig med ski, slik jeg opplevde da jeg laget snøstolen på Herbernsheia. Jeg så for meg at truger ville vært mer egnet for å komme seg opp til toppen.

Jula 2022 ønsket jeg meg derfor truger i julegave. I samråd med Leif Ove Sjøvoll som i mange år har arrangert trugeturer gjennom Trondheim turistforening, var det Tubbs Mountaineer som stod øverst på ønskelista. Selv om jeg utifra høyde og vekt burde hatt størrelse 36, ble vi enig om at 30 var stort nok, da de var lettere å gå med.

Leif Ove Sjøvoll har lang erfaring i å gå med truger

2. juledag tok jeg en liten prøvetur med truger på beina, fra Smistad opp til Rønningen. Jeg gikk både på turveien og ute i terrenget. Jeg har aldri før hatt truger på beina, og opplæringen bestod av noen videoer på Youtube. Men det var overraskende greit å gå, selv om jeg kjente at det var litt tyngre enn å kun gå med sko. Jeg måtte også være mer bevisst på å løfte beina. Det eneste problemet jeg opplevde var at reima som strammes rundt hælen gled ned og falt av, slik at jeg måtte feste den pånytt. Dette problemet gjentok seg på neste trugetur, så her må jeg finne på noe smart for å få den til å holde seg på plass. Tips mottas med takk.

Tubbs Mountaineer er solide truger med kraftig gripetak under, slik at man går stødig, også på is.

I mange år har Byåsen IL arrangert Skijeger'n, med bl.a. Lasse Natvig som primus motor. I vintersesongen mellom desember og april har de lagt ut poster i marka, for det meste i Bymarka, som påmeldte deltakere kan finne fram til. Selv om det heter skijeger'n kan man også bruker truger, evt. gå til postene. Det siste vil være upraktisk, da mange av postene ligger langt inne i marka, der det ikke fins turstier og snøen ligger tjukk. Likevel er det flere som velger å gjøre det på den måten - all respekt til dem for det. I år er mange av postene å finne på Bynessiden av Bymarka.

Det koster kun 300 kr å delta, og da får man utdelt et flott Bymarka-kart, kartutsnitt av postene, koordinater og praktisk info, i en konvolutt.

Ingar August Hynne, som jeg kjenner, har gått Skijeger'n siden 2011, noe som har gjort meg nysgjerrig. Men når han har fortalt meg hvor endel av postene har ligget, der man må forsere både tett skog og bratte skrenter, har jeg blitt skeptisk. Jmf. mine smale turski og mangelfulle skiferdigheter. Men med truger på beina så jeg for meg at det ville være mindre risikabelt å bevege seg ut i lende. Og letingen etter de 40 postene som var lagt ut kunne være en fin måte å komme seg rundt i marka, på nye steder, slik letingen etter vannene gjorde.

Etter turen til Rønningen kjørte jeg innom Circle K på Byåsen for å kjøpe startkonvolutten. Etter det bar det hjem for å sette meg inn i reglene og for å finne plasseringen på de 40 postene. Ved hjelp av koordinatene klarte jeg å finne eksakt sted for postene. De fleste bruker nok kart og kompass når de skal finne postene, og mange synes det er juks å bruke gps på telefon til å finne fram. Jeg kommer nok til å bruke en kombinasjon, da jeg er vant til å bruke GPS når jeg beveger meg rundt i marka. Jeg har heller ikke lyst til å gå opp til en post ved f.eks. Bosbergheia, uten å finne den når jeg først er der. 40 poster krever ca. 20 turer, og da er det ikke rom for bomturer om man skal bli ferdig innen april. Kanskje velger jeg en annen løsning neste år når jeg er blitt mer vant til å lete etter skijeger'n poster. Selv om jeg går mye i marka, og regner meg som god i kartlesing, har jeg aldri drevet med orientering før.

27. desember dro jeg ut på min første Skijeger'n-tur. Med meg hadde jeg Leif Ove Sjøvoll som i mange år har deltatt. De to første postene vi skulle fram til lå øst og sør for Geitfjellet - et område han kjenner bedre enn meg. Leif Ove er en hyggelig turkamerat og det var fint for meg å ha med noen som har gjort dette før.

Det var fint vær denne dagen, men snøen var løs, og derfor litt tung å gå i. Men ettersom det var mange som hadde gått fram til postene allerede, var det greit å gå i sporene deres og bli ledet fram. Den andre posten, som lå i nærheten av Våttakammen, lå godt gjemt inne i skogen, i et område med tett vegetasjon og bratte lier, men det gikk helt greit å gå i terrenget med truger på beina.

Min første skijegerpost, på Helkansætra.

Jeg har ennå ikke gått til innkjøp av trugestaver. I stedet bruker jeg noen gamle staver med store trinser. De er beregnet på langrenn, og derfor relativt lange. Jeg merket at det fungerte dårlig på flatmark, da jeg ble litt sliten i skuldrene av dem. Men når jeg gikk i veldig løs snø eller i bratt terreng var de gode å ha. 

Vi hadde en kjempefin tur i et vakkert vinterlandskap. Vi valgte en trasé som brakte oss nær toppen av Geitfjellet før vi gikk østover. Det var meldt mye snø og det blir tidlig mørkt på denne tiden av året, men vi kom også tilbake til bilene på Lavollen i tide. Vi var ute i ca. 3 timer, noe som kanskje er nok når man har truger på beina, uten at jeg kjente meg spesielt sliten etterpå.

Turen ga mersmak. Både med truger under føttene og leting etter skijegerposter. Jeg vet hva jeg kommer til å bruke helgene til framover.

Det er lov å bruke karttjenester på telefonen, selv om det er litt juks.

Underveis i min jakt på poster har jeg blitt flinkere til å la være.

    Jon Arne Madsø