Topptur på Byneset, med oppstart fra Henriksåsen

26.06.22 Som tidligere nevnt har jeg som mål å besøke 50 topper (+) i Bymarka i løpet av 2022. Jeg har vært oppe på 24 så langt i år. Jeg oppdaterer denne siden (50 topper) fortløpende. I tillegg til bilder legger jeg ut omtaler av utsikt, tilgjengelighet m.m.

Søndag 26. juni hadde jeg mål om å besøke hele 4 topper i marka: Storheia, Høgpeilen, Lerdalsheia og Skirndalshaugen. Storheia og Lerdalsheia har jeg vært oppe på tidligere, men ikke i år. Alle 4 toppene er blant Bymarkas høyeste, og alle 4 ligger på Bynessiden av marka. Jeg vurderte derfor å starte turen fra Opland på Byneset, og gå opp derfra. Men jeg endte opp med å parkere bilen på Henriksåsen i stedet.

Været denne søndagen var utenom det vanlige, med 30 grader i skyggen og lite bris - Ikke det beste utgangspunktet for en langtur. I tillegg hadde finværet dagene forut ført til en eksplosjon av fluer i marka. Dagen før hadde jeg vært ved Flakkvannene, og da la jeg ikke spesielt merke til fluene. Men denne søndagen kunne folk både i Bymarka, Klæbumarka og Estenstadmarka fortelle om enorme mengder med fluer. I tillegg til den generelle irritasjonen de skaper førte de til at jeg aldri helt kunne sette meg ned og slappe av, og på halvparten av bildene jeg tok så det ut som jeg hadde vært på UFO-safari. 

Litt av årsaken til at jeg valgte Henriksåsen som startsted, var at jeg ønsket å se hvordan arbeidet med Storheiastien gikk. Da jeg var der i fjor var det for det meste pukkstein som var lagt ned i stien. Nå hadde de fått lagt et fint lag med grus oppå som var bedre å gå på. Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår, men jeg kjente på at jeg var mer positiv til oppgraderingen nå enn jeg var i 2021. Selv med dårlige bein klarte jeg å gå fra Henrikåsen opp på Storheia på 1 time og 10 minutter.

Storheiastien ved Rundheia

Oppe på Storheia var det mange besøkende, bl.a. Grete Saanum som jeg kjenner fra mange turer med Power. Hun er ute i marka nesten hver dag så jeg var ikke overrasket over å møte på henne her. Også fluene trivdes godt på Storheia, pga. alle menneskene som hadde salt hud å by på. Å vifte med avrevne bjørkegreiner slik flere gjorde, hjalp nok lite.

Foto: Grete Saanum

Etter Storheia fortsatte jeg videre sørover, til ei lita tjønn på nedsiden av toppen. Den har ikke noe navn og er heller ikke spesielt stor. Men den ligger vakkert til ute på ei myr, med utsikt mot Melhus og Orkanger.

Neste mål på turen var Høgpeilen. Den er en ukjent topp for de fleste som går i Bymarka, men for noen ivrige turfolk er den populær. Av de høyeste toppene i marka er nok Høgpeilen den mest utilgjengelige. Den er vanskelig å nå, enten man starter på Henriksåsen eller på Opland/Megarden (via Bykleivvatnet) på Byneset. 

Høgpeilen ligger i bratta mellom Storheia og bebyggelsen på Byneset.

Fra den lille tjønna måtte jeg forsere bratt krattskog, med mange veltede trær som jeg måtte klatre over. Underveis dumpet jeg borti et merkelig tre med et skilt der det stod "Langbølgen". Der og da skjønte jeg ikke hva som var bakgrunnen for dette skiltet som hang ved en liten sti som gikk vest-øst. Etter litt research har jeg funnet ut at det lenger øst på stien henger et skilt der det står "Kortbølgen", og at det har referanse til radioamatørene som holdt til ved Skylark-B, som måtte finne seg nye steder å sende fra da de ble oppdaget av tyskerne.

Skiltet "Langbølgen" ligger ved en sti som kalles "Kortbølgen". På vinteren kan man gå på ski her.

Etter hvert kom jeg med ned på ei navnløs myr, og derfra var det lett å gå opp på Høgpeilen. Som så mange andre topper i marka er det mye trær på Høgpeilen. Men noen utsiktspunkter er det. Og de ble litt for "spennende" etter min smak, for herfra ned til Meismyran vil jeg anslå at det var 120 meter rett ned. Det var mulig å gå ut på et berg og kikke ned, ikke ulikt det man kan gjøre på Prekestolen ved Stavanger. Jeg valgte å stå lenger bak på berget og heller ta et litt kjedelig bilde av utsikten. Jeg håper en dag og gå fra Megarden på Byneset og ta bilde opp mot toppen av Høgpeilen.

Et litt kjedelig bilde av utsikten fra Høgpeilen

Etter Høgpeilen gikk jeg opp langs en bekk som passerte Kortbølgen-stien. Jeg fulgte deretter denne stien opp til Lomtjønnan nedenfor Storheia-berget. Herfra gikk jeg vestover mot Lerdalsheia og Skirndalshaugen. Til tross for at de er blant markas høyeste topper er ingen av dem ruvende i landskapet. I hvert fall ikke når man kommer fra Storheia eller Bosbergheia. Om man står på Byneslandet og kikker opp mot dem gjør de sikkert mer inntrykk. For å komme til punktet som på kartet er markert som toppen av Skirndalshaugen, måtte jeg gå ned! til et lite utsiktspunkt.

Utsikten fra Lerdalsheia og Skirndalshaugen

Jeg hadde da vært ute i 4,5 time, og det var på tide å komme seg hjem. Fluene var fortsatt like irriterende, føttene verket og jeg var litt slapp i den sterke varmen. Det var tungt å gå hjem, så akkurat da satte jeg pris på arbeidet Bydrifta har gjort med å oppgradere Storheiastien. Å gå i en gjørmete sti slik vi gjorde før i tiden, var jeg glad for at jeg slapp.

    Jon Arne Madsø