Turen som startet det hele

          

Innledning: 28. juli 2019 hadde jeg en flott tur i Bymarka, da jeg gikk fra Granåsen opp til Storheia. På det tidspunktet var jeg en gjennomsnittlig turgjenger som likte å komme meg ut på tur i ny og ne. Dette var i en periode da jeg for alvor begynte å få problemer med beina, og jeg var redd for hva framtiden ville bringe i forhold til jobb og markaturer. Ville jeg være i stand til å gå i framtiden? Ville jeg bli ufør? At jeg under to år senere hadde skrevet en bok om Bymarka som slo an, og at jeg hadde opparbeidet meg mye kunnskap om Bymarka, var rimelig fjernt på det tidspunktet. Men det var den gode opplevelsen jeg hadde på denne turen som inspirerte meg til å intensivere antallet markaturer, og som lærte meg at det går an å ha smerter i beina, men likevel komme seg fram. Om en tar litt pauser underveis. Jeg tok flere bilder på turen, der noen av dem senere ble med i Bymarka-boka. Jeg skrev også ned et turbrev som ble det første i en lang rekke av omtaler av turene mine. Å sette ord på det man opplever i marka er ikke det enkleste. For min del startet det her:

 

Bymarka – en flott ettermiddag i juli. Selv om klokka er over 5 er det fortsatt rundt 25 grader i lufta. Og slik har det vært en lang stund allerede. Avisene har oppslag om gode badetemperaturer i marka og på nett legger folk ut flotte bilder fra turene sine. Jeg hadde egentlig planlagt å komme meg ut tidligere, men ting kom i veien, så turen starter senere enn planlagt. Men kveldene er fortsatt lyse og det er meldt om tropenatt, så det er egentlig ingen grunn til ikke å komme seg ut i marka.

Som så ofte før starter turen på Granåsen - et sted jeg liker godt fordi det er lett å komme seg dit med bil, det er plass til å parkere og stiene derfra innover marka gir mange muligheter. Fra tidligere turer vet jeg at stiene er av god kvalitet med skilting til de ulike turmålene. Mens jeg går retning Rønningen tenker jeg på hvor heldige vi er som har Bymarka, og hvor tilrettelagt det har blitt for turinteresserte, med planker og tørre grusstier til å gå på. Minnene fra barndommen med gjørmete stier og blaute sko virker fjernt på en sånn dag. Mye har skjedd med stiene i Bymarka siden den gang. 

      

Det var godt og varmt i Skjellbreia

Målet for turen er Storheia. Underveis blir det tid til et bad i Skjellbreia, på vestsiden av vannet. Badetemperaturen er upåklagelig, og jeg kunne tenkt meg å tilbringe mer tid her. Men en irriterende klegg og vissheten om at jeg kunne få problemer med å komme meg tilbake til bilen i rimelig tid gjør at jeg velger å fortsette turen innover i marka. Jeg passerer Grønlia som er stengt, uten at det gjør så mye, da jeg har det jeg trenger i sekken min. Også et kamera. Underveis tar jeg flere bilder slik jeg alltid pleier å gjøre når jeg er på tur. Jeg finner et fint motiv midtveis på vestsiden av Skjellbreia, med øya (Storholmen) som ligger ca. 100 meter fra land.

 

Jeg har vært på Storheia mange ganger tidligere, men har alltid pleid å starte ved Henriksåsen ved Skistua. Jeg er usikker på om det i hele tatt er en sti å følge opp fra Grønlia retning Storheia, men tar sjansen på at jeg finner en. Jeg har ikke gått mange meterne nordover før det går en tydelig sti inn til venstre. Uten å være helt sikker på hvor den fører hen følger jeg den retning nordvest – samme retning som Storheia befinner seg i. Stigningen er relativt bratt og det fortsetter oppover og oppover. Men turopplevelsen er god, da stien er tørr og det ligger plattinger og steiner i de våte partiene. Ikke lenge etter er jeg ved Kvistingen – 200 meter høyere oppe i marka. Her er det en demning som jeg ikke har vært ved før. Det går fint å gå over den. Det er også et informasjonsskilt her som forteller litt om historien til vannet og demningen. Interessant. Jeg tar fram kameraet og tar noen bilder her også.

  

Kvistingen

Selv om jeg føler kampen mot klokka tar jeg meg tid til nok et lite bad. Og igjen er badetemperaturen mer enn godkjent. Etter det fortsetter turen opp til Storheia. Først over noen myrer, brolagt med planker, deretter opp berget til toppen av Storheia. Klokka er blitt 8, og jeg skjønner at det kommer til å bli sent før jeg kommer meg hjem. Men jeg tar meg likevel tid til å nyte utsikten i alle retninger; mot Byneset, utover marka med byen i bakgrunnen og innover mot Gauldal. Sola står lavt over horisonten, noe som gir et mykt varmt lys over knausene og skogen nedenfor. Det er også litt dis i lufta.

 

Selv om klokka er over 8 er jeg ikke alene her oppe. Noen kommer gående opp til toppen mens andre jogger med lette ben opp det bratte berget, tar en rask titt på utsikten, og jogger videre. De skal sikkert opp på Gråkallen også før de tar kveld.

Turen tilbake til Granåsen går relativt raskt, selv om jeg sliter med vonde ben. Det blir ikke tid til flere bad, og når jeg passerer Rønningen gård er det i ferd med å bli mørkt. Men heldigvis ikke så mørkt at jeg ikke ser stien. Idet jeg nærmer meg Granåsen er det voldsom bevegelse i noe buskas rett ved stien. Jeg skvetter til og lurer på hva det kan være der – en stor løshund? en elg? Jeg har ikke spesielt lyst til å møte noen av dem, så jeg legger på sprang nedover stien mens jeg kikker meg tilbake. Jeg pleier alltid å si at jeg ikke lenger har bein til å løpe med, men nå løper jeg det jeg klarer. Ingen kommer etter meg, men jeg føler meg likevel ikke trygg. Hoppbakken i Granåsen vises på avstand, og like etter er jeg der. Hva det var som gjemte seg bak trærne oppe ved stien vil jeg aldri få vite.

Klokken er blitt 23 når jeg får ristet skoene og satt meg i bilen. På utsiden er det helt mørkt nå. På veien tilbake til Vikåsen tenker jeg på hvor flott tur jeg har hatt, der jeg har sett mye fin natur langs stien. Jeg tenker også på at jeg nok burde ha kommet meg av gårde tidligere. Jeg hadde faktisk tenkt å besøke noen jeg kjenner på Stavset den kvelden også, men det besøket ble utsatt til dagen etter.

 

  

     Jon Arne Madsø