Uren Luren Himmelturen - Finale

18.10.22 Som nevnt i en tidligere artikkel har jeg latt meg fascinere og brukt tid på historien om Bymarka-hytta Uren Luren Himmelturen. Den som lå på et berg like nord for Elgsethytta. Der turfolk helt siden 20-tallet kunne stikke innom og varme seg og spise matpakka si. Tidlig i september var jeg i området med et kart jeg hadde fått fra Sverresborg museum uten å finne stedet hytta lå, noe som ble en nedtur. 

Via Bjørn Sundset som jeg kjenner, fikk jeg interessant informasjon fra Tore Angell-Petersen om historien til hytta og beliggenheten. Han hadde vært der flere ganger på 60-tallet. Da han kom tilbake på 80-tallet var alle spor etter hytta borte, og han ble usikker på om han husket akkurat hvor den lå. Han sendte et kart der han hadde ringet inn området han mener at hytta lå i.

Kartet som Tore Angell-Petersen sendte

Ifølge Angell-Petersen hadde Uren Luren Himmelturen vært en enkel hytte som var møblert med en (sove)benk, et bord og en liten ovn. På bordet lå det i alle år ei hyttebok som man kunne skrive en hilsen i. De 5 hyttebøkene som har funnet veien til Sverresborg museum ble overlevert av Einar Larsens stedatter. Som nevnt var det Einar Larsen som bygde hytta på 20-tallet og som holdt den ved like helt fram til sin død i 1969. 

Bilde av Uren Luren Himmelturen tatt i 1969, av Tor-Olav Grønning

Einar Larsens stedatter mente at det hadde bodd en person i hytta under krigen. Hva slags bakgrunn denne personen har hatt er ukjent. Schølberghytta, i nærheten av Våttakammen, er også en enkel hytte som fungerte som bosted under krigen, da en serbisk krigsfange som rømte fra en straffeleir på Munkaunet søkte skjul her. Det kan ha vært noen som prøvde å skjule seg for tyskerne som bodde på Uren Luren også, da den var minst like utilgjengelig som Schølberghytta.

Kartet til Angell-Petersen viste til samme område som kartet fra Sverresborg. I tillegg hadde han lagt til en pil og en beskrivelse av stien de pleide å gå bort til hytta. 

Det var gått 45 år siden hytta ble fjernet, og det gror raskt igjen når ting ikke blir holdt ved like, slik at evt. spor etter Uren Luren nok befinner seg under et tykt lag med lyng. Folk som hadde vært der flere ganger klarte ikke å finne tilbake til stedet der den hadde vært. Jeg skjønte at det ikke var noen vits for meg i å dra opp for å lete en gang til.

Likefullt klarte jeg ikke å slippe tanken om å finne Uren Luren. Men for å oppnå målet trengte jeg hjelp fra noen som hadde vært der og som fortsatt husket hvor det var. At det var 50 år siden hytta hadde vært i bruk gjorde at antallet markafolk å velge mellom var begrenset. Jeg kjenner mange av Bymarka-veteranene, og spurte dem om hjelp, men ingen av dem trodde at de ville være i stand til å finne fram. Jeg spurte også folk på Bynessiden av marka, og alle jeg pratet med anbefalte meg å ta kontakt med Torger Onsøyen. 

Torger Onsøyen

Torger Onsøyen er en voksen kar som i alle år har vært sentral på Byneset. Ikke minst som leder av Byneset historielag i 10 år. Tidligere drev han Onsøyen gård, men har nå overlatt drifta til datteren Gunhild og svigersønnen Roland. I tillegg til sauer tilbyr Onsøyen gård lokaler til selskap, overnatting, kurs og servering av mat. Det er et populært treffsted for bynesingene, særlig på søndager da de inviterer til gårdskafe.

Onsøyen gård

Jeg hadde sett at navnet Torger Onsøyen gikk igjen i hyttebøkene fra Uren Luren som jeg hadde bladd i på Sverresborg museum, og visste at han har stort engasjement for Bymarka. Jeg fikk litt hjelp fra Torger da jeg skrev Bymarka-boka, men har kun møtt ham en gang tidligere, i forbindelse med et foredrag på Byneset.

Selv om jeg ikke kjente ham valgte jeg å ringe og spørre om han fortsatt husket hvor Uren Luren Himmelturen lå, og om han i tilfelle kunne tenkt seg å bli med meg en tur oppi marka for å vise meg stedet. Og positiv som Torger er så sa han ja. 

På telefon fortalte han litt om historien til hytta. At den hadde vært i forfall i mange år før den ble fjernet i 1977. Folk hadde brukt inventar og deler av hytta som ved til å fyre i ovnen med, og at taket etter hvert hadde rast sammen. Det var grunneier Martin Strand fra Elset gård som tilslutt fjernet det som var igjen av Uren Luren Himmelturen, da han var redd for at krøtteret skulle gå inn i hytta og ikke finne veien ut. Ifølge Torger hadde alt av planker blitt samlet i en haug og brent. Det som ikke kunne brennes ble sikkert bært ned. Steinene i grunnmuren har jeg mistanke om at ble brukt på varden like ved. Torger har skrevet en artikkel om Uren Luren i medlemsbladet til Byneset historielag, så han kjenner historien til hytta godt.

Torger kunne også fortelle at Einar Larsen hadde vært en original som tilbrakte mye tid på Elgsethytta like ved, etter at den stod ferdig i 1958. Her satt han i peisestua og spilte trekkspill, til glede for gjestene. Han ble gjerne med på turer i regi av Trondheim turistforening, der han også underholdt turfølget med sitt trekkspill.

Den neste utfordringen var å finne en dag som passet for begge, og at vi rakk oss opp i marka før snøen kom. Søndag 16. oktober - i strålende høstvær - passet det for begge to. Med oss på turen fikk vi Jan Erik Lorås og kona. Vi startet på Blomstertjønna og spaserte opp retning Elgsethytta - eller Elsethytta som Torger konsekvent omtaler hytta som (etter Elsetheia som hytta ligger ved). Underveis pratet vi om ulike tema knyttet til Bymarka. Han kunne fortelle at han som 10-åring hadde vært med og lagt rør fra Litlkvistingen bort til Elsethytta, slik at de fikk drikkevann.

Rett før brattbakken opp til Elgsethytta tok vi til høyre og gikk bortover myrene og opp på berget der Uren Luren i sin tid lå. Jeg liker å si at berget er navnløst, og at Uren Luren kunne vært et greit navn. Torger mener derimot at toppen har et navn og at det er Elsetheia. Det som er avmerket som Elsetheia på kartet, lenger vest, mener han heter Håmmåren. 

Da vi kom opp gikk Torger litt hvileløst fram og tilbake, noe som gjorde meg nervøs for at heller ikke han klarte å finne fram stedet der hytta hadde vært. Tilslutt stoppet han ved en bergknaus med utsikt mot Gråkallen. Da var han sikker i sin sak om at det var her hytta hadde stått - helt inntil bergveggen like ved. Han sa at man på vinteren risikerte å havne på hyttetaket om man kom på ski langs berget. Stedet stemte bra med beskrivelsen Angell-Petersen hadde gitt, og de stemte med bilder jeg har sett av hytta.

En fornøyd Torger på berget overfor der Uren Luren hadde stått.

Det var trær og mye lyng rett nedenfor berget, og ingen spor av noen hytte, noe som ikke var overraskende. Jeg hadde med meg en liten hagespade som jeg gravde litt i bakken med, uten å finne noe. Like nedenfor der hytta hadde stått fant vi en liten brønn med en sten i. Torger mente at Einar Larsen sikkert stod på steinen når han hentet opp vann.

Meg og Torger foran berget.

Etter å ha tatt bilder, og dokumentert plasseringen på kartet, gikk vi bort til varden like ved og tok en matpause - godt fornøyd med været, utsikten og funnet. Vi tok oss også tid til kaffe og kanelboller på Elgsethytta. 

Jan Erik Lorås ved varden på Elsetheia

Etter det gikk vi opp på Elgsethytta panorama der jeg studerte sikteskiva fra 1957 som står her. Vintervassheia, Elgsetheia og Bossbergheia er navn som står skrevet i skiva som ikke lenger er i bruk (om de noen gang var det).

 Bilder av sikteskiva på Elgsethytta panorama

På vei tilbake ble jeg med Torger opp i Gråkallberget, på hytta hans. Kristinbu er definivt den mest velholdte av hyttene i berget. Ifølge ham har den historie tilbake til før 1920. Den er også kjent som kemnerhytta, da den tidligere var eid av en kemner i Trondheim. Jeg har vært ved hytta flere ganger, men aldri før fått sjansen til å titte inn. Vi satt her oppe i 1 1/2 time og kikket utover marka, mens vi pratet om alt mulig, før det var tid for å sette kursen hjemover.

Det er fantastisk utsikt fra Kristinbu, oppe i Gråkallberget.

Dette ble en fin avslutning på en flott dag i marka, der jeg føler jeg kom til veis ende i jakten på Uren Luren Himmelturen, steinrøys, steinrøys, svelt i hel. Et lite stykke Bymarka-historie som er iferd med å gå i glemmeboka.

Kartutsnitt som viser hvor Uren Luren Himmelturen lå

    Jon Arne Madsø