Vårløypa

29.03.23 Inspirert av trugetur opp til Storheia 19. mars, der vi fulgte deler av Vårløypa, ønsket jeg å komme tilbake for å gå hele den klassiske løypa. Denne gang på ski.

Søndag 26. mars var det fortsatt godt med snø i marka og værforholdene var bra. Jeg og Reidar Næss startet opp på den øverste av parkeringsplassene ved Fjellsætra, der det var god plass. Herfra var det flotte spor bort til Vintervatnet. 

 Fine skispor over Vintervassmyra

Etter vannet passet vi på å gå rett fram. Ved samme sted er det et spor til høyre som leder opp til Elgsethytta og et spor til venstre som leder ned til Grønlia. Etter å ha fulgt dette skisporet noen meter måtte vi igjen foreta et veivalg. Det oppkjørte sporet fortsatte opp til høyre, mens vi skulle rett fram, på et skispor som ikke var kjørt opp av løypemaskiner. Vi skulle etter hvert forstå hvorfor ikke det ble gjort. Fra helga i forveien hadde vi opplevd at det var lett å ta feil her. Og ende opp på et annet skispor enn det som er Vårløypa.

I dette krysset må man ta til venstre, og ikke opp det maskinkjørte løypesporet til høyre.

Mens Heiløypa og skisporet opp til Elgsethytta er bred og fin, er Vårløypa ganske kupert. Særlig i starten. Det går opp og ned, og det er trangt mellom bergene. Men det er også litt av sjarmen med løypa. Underveis kan man glede seg over trolske trær og utsikt mot Skjellbreia og Vassfjellet.

Skitraseen ble/blir kalt Vårløypa fordi det var godt med snø her når våren kom, i motsetning til lenger opp i marka der den i større grad smeltet eller blåste bort.

Rett før Vårløypa går sammen med Heiløypa, åpner landskapet seg opp og man får fin utsikt opp mot Litlheia og Storheia. Skisporet er også bredt her. Etter å ha gått opp en bakke kommer man til et kryss. Om man ønsker å fortsette på Vårløypa går man rett fram her (og følger skilting til Litlheia). Om man ønsker å gå direkte til Storheia, følger man sporet opp til høyre.

i dette krysset følger man skilting til Litlheia for å kunne fortsette i Vårløypa.

Fortsettelsen av Vårløypa er lik den i starten, med smalt, kupert terreng. Også her med flott utsikt utover marka og Vassfjellet. På et utsiktspunkt her var det laget en leirplass, med en benk og bålplass. Mens vi var der var det en far og to barn som tydeligvis hadde overnattet på utsiktspunktet.

Flott utsiktspunkt og leirplass ved Litlheia.

Vi la merke til at det flere steder var bygd små broer inntil berget, slik at man kom seg forbi på ski. Arbeidet med løypa er det de frivillige i Bymarkveteranene som står bak, senest nå i høst. Pga. begrensninger på å bruke motorisert kjøretøy i marka ble de nødt til å parkere ved "Harpa" (ved veien opp til Elgsethytta). Og bære med seg motorsag, spett, skrumaskin, skruer øks og annet, de mange kilometerne bort til Litlheia. Trematerialene de brukte var som oftest fra trær som tidligere hadde blitt felt i området. Vi turgåere skal være takknemlig for at det fins slike som dem som stiller opp for å gjøre Bymarka mer tilgjengelig og hyggelig for oss andre.

Uten bro her hadde det blitt vanskelig å komme forbi berget.

Vårløypa blir ikke kjørt opp med løypemaskiner, men Bymarkveteranene, sammen med løypelaget i Trondhjems Skiklub, får lov til å kjøre med snøscooter med en valse bak. Slik at det er lettere for skiløpere å gå opp egne spor etterpå.

Bymarkveteranene bruker valse til lage spor rundt Litlheia.

Etter å ha rundet Litheia går Vårløypa sammen med Heiløypa igjen, og stopper ved foten av Storheia.
Jeg og Reidar fortsatte forbi Storheia og videre bort til Elgsethytta. På Elgsethytta tok vi oss en kopp kaffe og en skillingsbolle før vi fortsatte tilbake til Fjellsætra.

På myra nedenfor Storheia går Vårløypa sammen med Heiløypa igjen.

Turen var på 1,2 mil, men vi brukte likevel over 4 timer, da vi gikk i et veldig moderat tempo og tok oss tid til å beundre det vakre vinterlandskapet og for å ha hyggelige samtaler underveis. For de som er redd for bratte nedoverbakker er Vårløypa, i den retningen vi gikk, å anbefale. Det går jevnt oppover eller bortover. Den første bratte nedoverbakken vi kom ut for var den ned fra Elgsethytta, og der klarte jeg selvfølgelig å falle.

Kart som viser hva som er Vårløypa og hva som er Heiløypa.

    Jon Arne Madsø