Litt om hyttene i Bymarka

Alle som har vært på besøk i Bymarka har nok lagt merke til at det ikke bare er skog, heier og vann innenfor markagrensa. Her er det faktisk også et større boligfelt rundt Lian, det er kjente serveringshytter som Skistua, Grønlia, Elgsethytta, Lavollen og Rønningen. Det er bilveier og driftsveier, det er militærleir, det er flere bondegårder, alpinanlegg, hoppbakker, trikkestasjon, barnehage, kapell, demninger, vannbehandlingsanlegg, osv. osv. 

Det meste av dette er ting man ikke forventer å finne innenfor rød strek, men som av ulike årsaker er fornuftig å ha der, uten at jeg ønsker å mene for mye om det. Det som kan sies er at det meste av dette befinner seg på Trondheimssiden av marka, og da gjerne langs bebyggelsen på Byåsen. 

Rød strek er ment å markere Bymarkas grenser

Som nevnt i "Bymarka - 50 vatn og turopplevelser" utgjør Bynesmarka ca. halvparten av Bymarka, mens Leinstrandmarka utgjør ca. en fjerdedel. Dette med bakgrunn i kommunegrensene som gikk gjennom Bymarka før 1964. Det meste av disse områdene bærer lite preg av menneskelig aktivitet - annet enn skogbruk og noen hytter. Kjente steder som Elgsethytta, Kvistingen og Storheia ligger i Bynesmarka, mens Rønningen ligger i Leinstrandmarka. Opprinnelig var også Granåsen-området innenfor rød strek, men på en finurlig måte klarte politikerne å flytte området utenfor i forkant av VM i 1997, og erstatte det med Flatåsmarka som dermed havnet innenfor. 

Bymarka var tidligere delt mellom Trondheim, Byneset og Leinstrand kommune.

Om man beveger seg innenfor Byneset og Leinstrands grenser, og utenfor de mest populære turstiene, vil man kunne få følelsen av være alene i urørt natur. Det samme vil man oppleve om man vandrer på oversiden av bergene langs Bynesveien, bort mot Folafoten. I det som ligger innenfor Trondheimsmarka. Man kan gå i timesvis uten å møte på annet enn skog, myrer, knauser, mindre stier, og en og annen fugl som blir skremt opp. 

Når man nå og da likevel dumper borti ei hytte langt inni skogen blir man litt forundret, og man blir nysgjerrig på historien bak byggverket.

Hytter er det svært mange av i Bymarka, og sikkert langt flere enn det folk er klar over. De mest kjente hyttefeltene ligger langs Hallsetaunvegen og Skjellbreia. Men i realiteten er de overalt i marka. Langs Tømmerdalsveien, Klemetsaunet mot fjorden, på vestsiden av Gråkallen, ved Vintervatnet, ved Stykket, ved Hestsjøen, ved Våddan og Lian, sørøst for Klefstadhaugen og Løften ved Trolla. Jeg vil anta at det innefor rød strek i Bymarka ligger mer enn 500 hytter. 

Mange av hyttene er svært gamle, og de er gjerne godt kjent blant markafolk. Slik som Lindboehytta fra 1914 og Moehytta fra 1918, som begge ligger ved Skjellbreia. Fjellstua ved Tempervollen som er fra 1912, Torgerstusetra (Brynsætra) som er fra 1917, og Politihytta ved Våddan som er fra 1934.

Brynsætra og Politihytta

Den første hyttebyggingen i marka startet på slutten av 1800-tallet. Den eldste jeg kjenner til er Kvistinghytta fra rundt 1880. Den er forlengst borte, men man kan fortsatt se tuftene av den like ved gapahuken Kvistingen rast. Fra 20-tallet og utover ble det bygget mange hytter i Bymarka. Blant annet ved Lian, i Tømmerdalen, langs den nye Bynesveien og på vestsiden av Gråkallen-berget.

Det ble også bygger hytter ved Fjellsæter og Vintervassmyra (mellom Skistua og Vintervatnet). Men de ble fjernet av kommunen, da de ikke ønsket hytter her. Og fra 30-tallet og utover ble kommunen mer restriktiv, da oppfatningen av at marka tilhørte alle ble mer dominerende. Men også etter dette ble det bygget hytter i bymarka.

Under 2. verdenskrig ble mange av hyttene i marka brukt som fast bolig. Dette fortsatte etter krigen pga. boligmangel i Trondheim. Med tiden ble også mange av dem omgjort til permanente boliger, slik vi kjenner til fra Lian og Kyvatnet.

Om man vandrer rundt i Trondheimsmarka vil man legge merke til at de fleste hyttene er i god forfatning (slik som de over nevnte) til tross for at mange av dem er gamle og det er restriksjoner på hva eierne får lov til å gjøre av endringer. 

Kommer en lenger inn i marka er situasjonen ofte en annen. Mange av hyttene bærer preg av forfall, og det er tydelig at de ikke lenger er i bruk eller blir vedlikeholdt. Årsakene til det er sikkert flere. Manglende veiforbindelse, i tillegg til at de som så mange av de andre hyttene i marka mangler vann og kloakk. De som bygde hyttene har falt i fra og de som har tatt over har kanskje ikke samme engasjementet. På Bynessiden har flere av hyttene i marka vært skogsbuer for tømmerhoggere, slik som Jobu ved Bykleiva, den lille røde hytta oppe på en haug ved Kongensåsvatnet, og Dørstokkbu ved Bergskardet. I dag brukes det store skogsmaskiner, og da er det ikke lenger samme behov for varmehytter i marka.

Hyttene ved Bykleiva, Kongensåsvatnet og Dørstokken

Om man ønsker å få et innblikk i en side av Bymarka som ikke så mange kjenner til, med hytter som står og forfaller, kan velkjente Skistua være godt egnet som startsted. 

Man kan starte turen ved Blomstertjønna, som ligger like ved Skistua. Her vil man se at det står et lite hus nede ved vannkanten som har sett bedre dager. Bl.a. er malingen slitt av på tre av sidene. Mange har nok lurt på hva huset har blitt brukt til. Om det har vært en hytte? Svaret er at huset tidligere har vært brukt som pumpehus for forsvaret. Det er ikke lenger behov for huset, så med tiden vil det bli revet.

Fra Blomstertjønna fortsetter turen ut på myra nedenfor Vintervannskleiva, der det står et bygg som i fasong kan minne om en hytte. Også her har forfallet satt inn, med morkne vegger, og manglende vinduer og dør som de mest synlige tegnene. Hytta ble bygget i 1991, til NM i freestyle. Trondheim Freestyleklubb som stod bak byggingen gikk konkurs, og etter det har ingen ønsket å ta ansvar for å få bygget fjernet. Litt av problematikken, etter hva jeg har skjønt, er at bygget ble satt opp ved hjelp av tippemidler, og de må muligens tilbakebetales om bygget rives.

 Disse to husene som står og forfaller ligger like ved Skistua

Vest for Skistua ligger vakre Vintervatnet. Her går det en fin sti på nordsiden av vannet. Når man kommer til enden av vannet, og det skiltes mot Klefstadmyra (Turistveien), kan man kikke opp til høyre mot Gråkallberget. Mellom trærne vil man kanskje få øye på en eller to hytter som ligger der. Det går en sti opp dit som man kan følge videre helt opp til toppen av Gråkallen. Stien er av overraskende god kvalitet. Bl.a. er det fine trappetrinn av naturstein flere steder. Like fine er dessverre ikke alle hyttene som ligger oppetter berget. Flere av dem står og forfaller, mens andre helt tydelig ikke har vært brukt på mange år. Når man står og kikker på hyttene blir man nysgjerrig på historien bak hver enkelt av de. En av de øverste hyttene var visstnok bygd av den tyske musikeren og komponisten Max Raebel (1874-1946), som var en kjent mann i Trondheim.

I Gråkallberget ligger det en titalls hytter der de fleste av dem ikke har vært vedlikeholdt på mange år

Visstnok ble hyttene satt opp under første verdenskrig, da kommunen tillot at folk fikk bygge enkle krypinn oppe i Gråkallberget. Etter hvert ble flere av dem innredet og tatt i bruk til overnatting i helgene. Etter krigen ønsket kommunen at hyttene skulle rives, men fordi de lå innenfor Bynesets grenser slapp de unna. Byneset var egen kommune på den tiden, og deres synspunkt var nok at marka kunne brukes til kommersielle formål, slik som hyttebygging.

Etter å ha kommet ned fra Gråkallen kan man fortsette turen langs Turistveien. Her vil man muligens skimte noen hytter som ligger gjemt inne i skogen. Den ene er så forfallen at den kommer til å rase sammen om ikke så lenge - det er nesten rart at den ikke har gjort det allerede.

Turistveien ender opp ved Gamle Bynesvei. Om man fortsetter den nedover mot Byneset, og fortsatt er nysgjerrig på litt bygningshistorie i Bymarka, kan man finne fram Trondheim kommunes eget kart, eller bruke appen UT.no. Her vil hyttene som ligger på nordsiden av veien dukke opp som små firkanter på kartet. Selv om det fortsatt vil være litt krevende å finne fram til de, da de ligger gjemt inne i skogen, vil man lykkes om man bruker litt tid. 

 På mange kart vil hyttene i marka dukke opp som små firkanter. Det gjør det lettere å finne fram til de.

Den første hytta ligger på motsatt side av Klefstadmyra, 350 meter oppe i lia. Hytta bærer preg av forfall, selv om den knalle grønnfargen fortsatt lyser mot deg. Man kan se for seg at det har vært et fint sted en gang i tiden, med grei størrelse, uthus, og flott mur på nedsiden av hytta. Når man tar bort trærne foran hytta, som sikkert ikke var der da den var i bruk, vil man ha fin utsikt utover Klefstadmyra og opp mot Gråkallen. Fortsatt vokser det Bergenia (Hjertebergblom) her. Så det var sikkert fine blomsterbed her også.

Denne hytta ligger i nærheten av Klefstadmyra og Svahylla.

Lenger ned på Byneset kommer man til Byasætra. Til venstre for veien er det en gapahuk. På høyre side, ca. 100 meter før man kommer til gapahuken, tar man til høyre inn i skogen. 100 meter fra veien, oppe på en haug, ligger det ei lita hytte som er iferd med å falle sammen. Hytta er ukjent for de fleste, også for de som bor på Byneset. Tomme spriflasker og ølflasker som ligger på gulvet gir kanskje et visst inntrykk av hva hytta har vært brukt til.

200 meter nord for denne hytta ligger mer kjente Litlbysætra. Også den er iferd med å bli "tilbakeført til naturen". Det er synd, for med torvtak, røde vegger og grønne vinduslemmer, kunne hytta gått rett inn i et av Ivo Caprinos folkeeventyr. Det ser også ut til å ha vært et hyggelig sted. Sætra var opprinnelig eid av en Lars H. Lilleby, som hadde gården Litj-By lenger ned på Byneset. Visstnok ble ikke sætra/hytta brukt til noe spesielt, annet enn fritidssysler.

Litlbysætra

Lenger ned i Gamle Bynesvei møter man på stien som fører inn til Kongensåsvatnet. Noen meter lenger ned enn det igjen, går det en ny sti inn til høyre. Om man følger den opp, og så til venstre i en bue, kommer man til Kiskallhytta. Også den er i forfall. Hytta er ikke så stor, men med en stor terrasse var det sikkert greit å tilbringe tid her i dens "glansdager". Den er i hvert fall omkranset av vakker natur på alle sider. 

Kiskallhytta

Det er 3 vann ved Flakk, og ved alle disse er det hytter langs bredden. Ved Kongensåsvatnet er det to, som begge har sett bedre dager. Den lille hytta som ligger i nordenden av vannet går under navnet Jobu (i likhet med den ved Bykleiva), da den ble satt opp av John Klomsten. Jobu ble brukt som jakthytte. Opprinnelig var det hjul under hytta, slik at den kunne flyttes rundt i marka, og fordi Klomsten ønsket å slippe søknadsplikt for hytte. I stedet kunne den defineres som campingvogn.

Jobu ved Kongensåsvatnet som opprinnelig var en.. campingvogn

Hyttene i Bymarka er som nevnt overalt. Langs Bynesveien, ut mot Flakk, er det to hyttefelt som ikke er så godt kjent blant folk. Det ene ligger vest for Trolla, i bratthenget Løften. Den enkleste måten å få oversikt over alle hyttene er å følge Løftbekken ned fra Holstvollen. Stien ned her er bratt men fullt ut overkommelig. Den første som bosatte seg her var "Løftkallen", på midten av 1800-tallet. I forveien hadde han fått 30 spesidaler for å forlate Surnadal med lovnad om aldri å komme tilbake. Han bygget seg en husmannsplass midtveis ned i lia. Deler av steder er fortsatt synlig.

På 30-tallet ble det bygd endel hytter lenger ned i Løften. Disse står her fortsatt, men er for det meste forlatt eller dårlig vedlikeholdt. Den ene hytta/huset var i sin tid bolig for en familie. Senere flyttet noen studenter inn. Når man kikker gjennom vinduene ser man at det har vært planer om å legge på ny isolasjon i veggene, og sette opp nye vegger. Men at dette arbeidet plutselig stoppet opp, og at det er en god stund siden det skjedde. 

Det er også montert en vinsj her, med en vaier som førte ned til dit de kom til med bil. Dermed slapp de å bære plankene opp den bratte lia.

I Løften er det som at tiden har stått stille i minst 30 år.

Lengst nord i Bymarka ligger Klemetsaunet. Her lå det tidligere et gårdsbruk som har skriftlig historie tilbake til 1620. Hovedhuset på gården står der fortsatt, men brukes i dag som kafe/møtelokale for hytteeierne på Klemetsaunet. I 1988 ble den gamle gården, som ligger innenfor Bymarkas grenser, gjort om til kolonihage. I årene som fulgte ble det satt opp 44 mindre hytter her, med enkel standard. Det er bratt vei opp til Klemetsaunet, og det er en bom der som plutselig kan være stengt, så den beste måten å komme seg opp dit er å gå fra Bynesveien. Man blir anpusten av turen, men det er likevel verd slitet. For kolonihagen er blant de vakreste stedene i Trondheim, med mange koselige boløsninger og flotte hager med et rikt utvalg av blomster, grønnsaker og trær. I likhet med Løften er det bratte berg opp mot Bymarka. Svartdalsfjellet på 395 meter en av Klemetsaunets nærmeste naboer.

Kolonihagen Klemetsaunet er et sjarmerende sted

Når man vandrer rundt i Bymarka møter man på mange slags hytter - eller de ser i hvert fall ut som fritidshytter helt til man får vite historien bak. Som nevnt har noen vært brukt som jaktbuer, hvilehytter for skogsarbeidere, pumpehus for vann, sekretariat for mesterskap og bolighus. På Byneset, ned mot Klefstadhaugen er det flere små hus som tidligere har vært bolig for husmenn, slik som husmannsplassene Onsøyhåggån og Marenstua. Og flere av hyttene har tidligere vært brukt som seter, slik som Helkansætra på veien opp til Geitfjellet. Ved Ved Svartvatnet ligger det et hus ved vannet som på avstand kan se ut som ei hytte, men som man ser er et båthus når man kommer nærmere. Døra står delvis åpen, slik at man kan se inn på den gamle trebåten som ligger der.

Båthuset ved Svartvatnet på Leinstrand.

En av de mest kjente "hyttene" i Bymarka er Fjellseterhytta - eller Fjellseterstua eller Freidighytta som den også kalles. Den er eid av Sportsklubben Freidig og er en vakker hytte med mange fine detaljer. Hytta som ligger like ved Fjellseter kapell er relativt gammel, fra 1930, men har aldri vært brukt som tradisjonell hytte. Den har vært bolig for direktøren på hotellet Sporten, den har vært bolig for sjefen på militærets anlegg på Gråkallen, og den har vært eid av Trondheim kommune. Siden 2003 har den vært eid av Freidig, og blitt brukt som møtelokale og festlokale.

På utsiden ser Fjellseterstua ut som en fornem hytte.

To av de merkeligste, men samtidig mest kjente hyttene i Bymarka, er Dreiers minne og Schølberghytta. Begge ligger til venstre for Driftsveien når man går fra Vestoppfarten opp til Tømmerdalstorget. De er svært vanskelig å finne om man ikke har hjelpemidler eller har med folk som har vært der før. Begge er bygd i naturstein og glir godt inn i terrenget slik at de er vanskelig å se på avstand. Dreiers Minne har muligens historie tilbake til 1900, men er mest knyttet til friluftsmannen og kiropraktoren Henrik Dreier som holdt hytta ved like i mellomkrigsårene. Svært mange valfarter hit for å oppleve eller ta bilde av det merkverdige stedet som er bygd inn i fjellet. Inni hytta er det flere benker og et bord, og det er en ovn her, slik at alt ligger til rette for at mange kan møtes her og ha en hyggelig stund.

Dreiers minne er bygd inn i berget på en måte som gjør at det kan minne om et hobitthus

Schølberghytta er mer spartanske innredet, med kun en seng, et bord og en ovn til å holde varmen. Det er ulike oppfatninger av historien bak byggverket. Mest sannsynlig ble det satt opp en enkel hytte her, av familien Schølberg, i 1915. Mot slutten av 2. verdenskrig skal en serbisk krigsfange som hadde rømt fra steinbruddet på Munkaunet (nede ved fjorden) hatt tilholdssted her. Etter det ble hytta omtalt som "Russerhytta". Schølbergnavnet kan også komme fra en Leif Schjølberg fra Trolla som bodde her. Han hadde tidligere bodd i en enkel skoghytte i Trollenget, men den brant ned. 

Schølberghytta er til tross for sin enkle standard kanskje den

mest fascinerende hytta i Bymarka. Med sin historie.

Pga. mye besøk og slitasje var Schølberghytta i en dårlig forfatning for noen år siden. Men etter at Erling og Harry Halseth tok ned muren av naturstein og stablet den opp igjen, samt bar opp en ny Jøtul vedovn, fremstår hytta i dag slik den muligens så ut under krigen.

     ______________________________________________________________________________

Dette er ikke ment som en fullstendig oversikt over hyttene i Bymarka, og ikke skal jeg påberope meg stor kunnskap om de heller. Den er mer ment som et uttrykk for det jeg har  møtt på på mine turer rundt i marka. Og hva jeg funnet av informasjon i bøker, på nett, og ikke minst hva markafolk som Ingar August Hynne, Jan Erik Lorås og Kirsten Bye har fortalt meg. Jeg føler fortsatt at jeg har mye å lære om Bymarka og husene der, og denne siden vil bli oppdatert og endret i tiden framover.

Jon Arne Madsø